Tursiden

Sesong 21

Publisert 30. okt 2013

Det sies at lediggang er roten til alt ond. Siden leirskolesesongen er over, og jeg sitter her med 5 måneder avspasering og åpen kalender, tenke jeg å finne meg noen prosjekter for vinteren. Så blir det kanskje en hederlig mann av meg også til slutt.

Men hvordan velge prosjekter når det er så mye å ta seg til i Norge om vinteren?

Fem måneder er lang tid. Jeg kan, for eksempel, pakke pulken og gå Norge på langs. Bruke fem måneder på å gli sakte over ensomme vidder og nyte stillheten på fjellet. Eller jeg kan finne meg en knøttliten hybel i byen og prøve kontorlivet, slik at jeg skjønner litt av den romantiske forestillingen om «Det enkle liv på landet med flanellskjorte og egen vedstabel». Det hadde helt sikkert gjort tekstene mine mer interessante og tidsriktige.

Et godt prosjekt skal få det til å krible i hele kroppen, og fylle deg med et ønske om å starte med en gang. Når du kjenner pulsen stige og glemmer alt annet bare du tenker på det, vet du at du har funnet et kult prosjekt.

For en som er glad i å gå lange turer ligger tanken om Norge på langs alltid i bakhodet. Samtidig er jeg usikker på om jeg trives på langtur om vinteren. Som regel er jeg fornøyd etter en uke eller to. Å gå i tre måneder, bare forflytte seg mot nord, og gå forbi fristende topper uten å få med seg toppturer virker ikke som noe jeg har lyst til å gjøre.

Det er en ting som får det til å krible i kroppen mer en noe annet: Tanken på skikjøring. Bratt skikjøring. Luftige utsikter. Puddersnø. Helt siden jeg brukte dimmepengene til å kjøpe min første telemarkski i 1993 har det vært slik. Ved synet av den første snøen på fjelltoppene vakner topptursuget og det kribler i hele kroppen.

Norge på langs får vente. Jeg kan ikke gå forbi det ene fjellet etter det andre uten å ta en tur på toppen, og så nyte adrenalinebelønningen ned igjen.

Mitt prosjekt for vinteren blir derfor å gjøre sesong 21 til historiens beste topptursesongen.

En grov plan for topptursesong 21

For å konkretisere, er det første målet 50 toppturer på ulike fjell, og 50.000 høydemeter (en må jo legge inn litt mengdekjøring fra skitrekk også).

Nå er kanskje ikke 50 toppturer så veldig ambisiøst. Jeg har jo tidligere hatt flere sesonger med over 100 dager med ski på beina. Men da har det vært jobb. Og så må en jo legge inn litt tid til andre aktiviteter også. For eksempel en tur over Dovrefjell, en lang uke i Dividalel nasjonalpark, litt isfiske på Anjavatn og selvsagt hviledager etter å ha feilberegnet afterskien.

Ender jeg med 50 topper i februar, så får jeg heller flytte lista til 100 topper og 100.000 høydemeter.

November

Det er stor forskjell fra å jobbe som leirskolelærer og å gå toppturer. Da er det greit å starte rolig og legge inn litt grunntrening, slik at en slipper å stå og grine midt i henget med melkesyre til over øra på første tur. I praksis vil det si å legge inn noen gode styrkeøkter og litt motbakketrening.

Samtidig er mørke novemberkvelder ideelle til å repetere skredpensum og plukke ut kremen av norske topper i guidebøkene.

Desember – februar

Etter en rolig start med grunntrening, og forhåpentligvis noen lette toppturer i heimfjella er det tid for de store drømmene. Da er det Romsdalen, Sunnmøre og Nordmøre som står for tur.

Sogndal og området rundt frister også etter å ha studert der i fem år. Når min gamle lærer, Vegard Vereide, har vært med på å skrive og gi ut en guidebok for de beste toppene i Sogn området, er det mulig det blir en tur for å hilse på kjentfolk og teste noen av toppene i boka.

Februar-April

Når lyset vender tilbake i Troms er det tid for å flytte hjem, og utforske hva mitt nye fylke har å by på av toppturer. Det holder å nevne Lyngsalpene, Tamokdalen, Vesteråalen og kanskje Lofoten, før det kribler i beina.

Pensum

Følgende bøker blir flittig studert for tiden, og bør være obligatorisk i biblioteket til alle som går toppturer:

Topptursesong 21

Har du lyst til å bli med på tur, eller skal på tur og mangler noen å gå sammen med er det bare å si fra. E-post og kontaktskjema finner du på Om siden.

Dette blir moro!

Blogg Kommenter

En siste jakttur

Publisert 23. okt 2013

Med litt tid før vi skulle på avslutningslunsj på Haraldvollen foreslo Cato at vi skulle starte dagen med en liten jakttur. Omfordelt arbeidstid, som vi kalte det i forsvaret. Som kjentmann tok Cato en telefon for å høre om vi kunne kjøre opp i Blåtind skytefelt. Det kunne vi, og i det dagen var i ferd med å starte var vi på vei.

Snøen lå dypt øverst i skytefeltet. Så dyp at vi måtte gi opp å kjøre helt til toppen, og starte i stedet i ankeldyp løssnø det første stykket. Etter hvert som vi kom litt høyere hadde vinden jobbet mer med snøen, så det ble lettere å gå.

Det viste seg snart at Cato var en mer ivrig jeger en meg. Mens Cato gikk med sansene i helspenn, ble jeg gående og kikke lengselsfullt opp på hvite fjellsider. Jeg så for meg heftige linjer ned fra Mårtind, melkesyre i låra, snøsprut i ansiktet. Jeg fikk ikke med meg hvor fuglen ble av da Cato gikk opp en stegg på 50 meter.

Etter en alt for kort tur måtte vi avslutte om vi skulle rekke lunsj. På vei tilbake til Haraldvollen visste jeg at det var siste jakttur for i år. Synet av bratte, hvite fjellsider badet i sol hadde brent seg fast på netthinnen.

Jeg kjente det i hvert fiber av kroppen at vinterutstyret står på Nord-Vestlandet. En rastløs følelse av å være 1348 kilometer fra skiene. Nå pakkes sekken og det er tid for sesong 21 med toppturer.

Mårtind er et av fjellene som skal få besøk i løpet av vinteren. Toppturvinteren.

Blogg, Turdagbok Kommenter

Sesongslutt på leirskolen

Publisert 20. okt 2013

Høsten ved Haraldvollen leirskole har fløyet forbi. Nå er leirskolesesongen er over for i år, og snøen ligger hvit over landskapet. Vinteren har kommet for fullt i nord. Det er tid for å planlegge og glede seg til skisesongen.

Siste uka av sesongen stod i stor kontrast til første uka i august. Fra vi startet i august har vi hatt en fantastisk sesong med varme dager og nydelig høstvær. Først siste uka fikk vi virkelig merke at det var på tide å sette bort padleårene og bytte til skistaver.

Allerede på mandagen var det tydelig at været ikke ville spille på lag. Etter en regnvåt helg var elva stor, og meldingene lovet snø og vind på tirsdagen. Etter en liten vurdering valgte Cato og jeg å endre programmet og droppe de ukentlige padleturene ned Målselva.

Ikke egnet kanovær…

På tirsdag morgen lavet det ned med tung snø, og jeg begynte å bli komfortabel med valget om å ikke ta med 25 sjuendeklassinger i kano ned Målselva. Snart skulle det også vise seg at det ikke var så lett å gjennomføre bueskyting heller. Vi hadde knapt fått hengt opp blinkene da været slo til med kraftig vind og vannrett snø. Skivene forsvant inn i skogen, mens stativet la seg ned på bakken.

Herlig.

Med et glis om munnen, og stor endringskompetanse (er det riktig bruk av slike tåkepratord?), sprang vi i le av en hytte og begynte å bygge en snømann. Ingenting er som årets første skikkelige snøfall, og både elever og leirskolelærer Jan Erik blir som små unger under slike forhold.

Ekte barnslig glede hos store og små.

Snø er ingen hindring for å ha det moro

Som erstatning for kanoturen tok vi med oss elevene til Polar Zoo for å hilse på noen av dyrene. Fjellreven var like ivrig som elevene.

Rødpus prøvde å virke arrogant når vi kom.

Haraldvollen leirskole ligger i bjørneland, og selv bjørnene har lært å sitte rolig og rekke opp hånda når de lurer på noe.

5 måneder på ski

Nå er sesongen over og det gjenstår bare litt opprydding før det er tid for avspasering i vinter. Ja du hørte riktig. For en leirskolelærer starter juleferien tidlig, og varer helt til påskeferien tar over…

Normalt ville jeg jobbet som skipatrulje eller lignende mens jeg har avspasering, men ikke i år.

For et år siden haltet jeg rundt med en fot som ikke ble bra etter en operasjon ved Medi 3. Ortopeden hadde tydeligvis ikke rutinene i orden, og glemte å sjekke røntgenbildet da gipsen ble fjernet. Det endte med at jeg gikk nesten fire måneder med et brudd som ikke hadde grodd før det ble ny operasjon i januar.

Vinteren 12/13 måtte jeg se komme og gå fra sofaen, mens skiene støvet ned i boden. Da er det kanskje ikke så rart at jeg i år velger å bruke avspaseringsperioden for å ta igjen de skidagene jeg gikk glipp av forrige sesong. Mer om dette prosjektet vil komme så snart jeg får planlagt litt.

5 måneder på ski.

Skifeberen herjer og det kribler i hele kroppen.

Blogg 2 kommentarer

Snø på fjellet og rype i sekken

Publisert 30. sept 2013

Med glitrende hvite topper måtte jeg ta turen opp i høyden i helga for å kjenne på årets snø. Hagla ble med på turen, og jeg håpet å treffe på fjellets fugl.

I det jeg nærmet meg snøgrensa fant jeg frem mobilen for å knipse bilder av noen istapper. Plutselig fløy et kull ryper opp ti meter foran beina mine. Mobilen ble glemt i lufta, og hagla fløy opp i skuldra. I det pulsen nådde nye høyder, mobilen nærmet seg bakken og sikringen var av hadde hagla glidd ut av skuldra og to bomskudd forsvant langt til venstre for rypene.

I forfjamselsen bøyde jeg meg ned for å finne igjen mobilen, og plukke frem to nye patroner. Jeg var i ferd med å reise meg opp for å lade hagla da kullet med ryper plutselig bestemte seg for å snu og fly over hodet på meg for skikkelig å gni det inn. Fomlende fikk jeg patronene på plass og hagla opp i anlegg, bare for å se rypene forsvinne ut av skuddhold.

Resten av dagen var jeg klar med hagla og fant knapt frem kameraet for å knipse bilde da årets første rype var sikret.

Bildet som kostet meg to ryper.

Etter første bomskudd var hagla klar resten av dagen.

Følelsen av endelig å gå på snø igjen. Herlig!

I skråningen til høyre satt et kull med ryper og nappet fjær for harde livet.

Uten vinterdrakt satt rypene løst oppe i snøen. De fleste lettet godt utenfor skuddhold.

Den kalde fine tida er her.

Snø på fjellet, rype i sekken.

Blogg, Turdagbok 2 kommentarer

På tur i Dødesskogen

Publisert 22. sept 2013

Fiskesesongen går mot slutten. Småviltjakta har begynt. Høsten byr på mange vanskelige valg, så i helga tenkte jeg «Ja takk, begge deler», og pakket med meg fiskestang og hagle for en tur til Dødesskogen.

Med lave skyer og lett regn i luften var planen å holde meg i skogen, og prøve lykken i noen små skogsvann som har rykte for å huse fin ørret. Sist jeg var i området gikk jeg opp orrfugl i skogen, så jeg tok med hagla for å være på den sikre siden

Etter å ha krysset litt frem og tilbake i skogen var jeg fremme ved skogsvannene. Hagla ble byttet ut med fiskestangen, og jeg tenkte å forsøke en ny sluk jeg hadde blitt overtalt til å ta med i butikken – blank og grønnmetallikk, eller noe lignende. Sluken var blitt kåret til Norges beste ørretsluk, så det skadet jo ikke å prøve.

Etter å ha kastet uten å kjenne napp en stund ble det bråstopp ute i vannet. Sluken levde opp til navnet, og det ble seig motstand i enden av snøret. Etter et lite minutt fikk jeg et glimt av ørretruggen der den brøt vannflate i et lite hopp. Pulsen steg, og snøret raste av spolen da ørreten bestemte seg for å ta et nytt utras.

Forsiktig sveivet jeg inn, og etter to-tre nye utras begynte ørreten å bli sliten og nærmet seg land. Tanker som «hvorfor har jeg ikke med meg håv», for gjennom hodet, mens jeg lirket fisken mot hånden. Med et solid grep rundt gjellene fikk jeg berget fangsten på land og kunne puste lettet ut.

En kilo med lørdagsgodt er sikret.

Artikler, Historier, Turdagbok 4 kommentarer

På jakt etter høstørreten i Dividalen

Publisert 18. sept 2013

Jeg hadde tatt turen inn i Dividalen for å utforske noen små skogsvann litt oppe i dalen. Det var en usedvanlig varm høstkveld, med 20 grader og høstløv som raslet i vinden.

Etter noen timer hadde jeg enda ikke kjent noe napp. Jeg hadde imidlertid sett et par fine ørreter vake helt inne ved vann, og skremte opp gamlefar da jeg gikk helt i vannkanten for å komme frem til et godt sted for å kaste.

Den eneste fangsten jeg hadde i sekken var en splitter ny stekepanne jeg fant hengende på en furu. Det var tydelig at de tidligere eierne heller ikke hadde hatt fiskelykken med seg. På undersiden hang fortsatt en falmet prislapp fra Domus på Bardufoss. Jeg tok med meg stekepannen, og håpet at fiskelykke skulle snu seg slik at den fikk prøve seg i jobben som skaperen hadde tiltenkt.

Etter hvert begynte det å mørkne for håpet om nyfisket ørret til kveldsmat, bokstavelig talt. Jeg la merke til at lyset var på kraftig retrett da jeg hadde problemer med å se hvor sluken landet. Det hadde også begynt å blåse mer, så jeg kunne ikke basere meg på plasket for å vite når jeg skulle begynne å sveive. Det var tid for å finne tilbake til bilen og kjøre hjem med tom sekk.

Et siste kast

To minutter før jeg var tilbake ved bilen skiftet jeg til en Panter Martin spinner med svart skje for å prøve et siste kast. Vinden suste i tretoppene, og det var blitt så mørkt at hverken hørte eller så hvor spinneren landet. Jeg måtte kjenne med fingrene på sena for å være sikker på at spinneren hadde landet.

Rolig sveivet jeg inn snøret en siste gang. I tankene hadde jeg allerede planlagt å stoppe på Skjold, for å kjøpe litt trøstemat til jeg kom hjem, da spinneren plutselig stoppet ute i vannet. På ren refleks gjorde jeg et tilslag, og trodde først jeg hadde satt meg fast.

Så begynte det å bevege seg ute i mørket. Seige drag i stangtuppen. Det var umulig å vite hvor stor fisken kunne være. Utrasene var seige, men bestemt. Noen meter med sene ble dradd ut før fisken skiftet retning. Etter fire-fem rolige utras var fisken medgjørlig, og jeg kunne løfte den opp på land. Kveldsmaten var sikret.

I det fisken var på land slo jeg på hodelykten for å få løs spinneren. Jeg fant også frem kameraet for å knipse et «fish and grin» bilde. I det øyeblikket blitsen gikk av ble skogen mørk som den bare kan bli på høsten. Det var definitivt slutt på turen, for denne gang.

Artikler, Historier 5 kommentarer

Comeback som småviltjeger

Publisert 14. sept 2013

Et sikkert tegn på at det er høst er at det dukker opp jaktbilder på Facebook. Når jeg samtidig leste på Ut.no at «rypejakta er blitt den nye birken – det ultimate statussymbolet for de rike og vellykkede», måtte jeg bare benytte muligheten til å høyne min egen statusen litt.

Sannsynligvis er det 10 år til neste gang jeg tilfeldigvis får muligheten til å være litt snobbete, og, som Ut.no skriver, vise at jeg har «ferdigheter og store ressurser, både fysisk og ikke minst økonomisk».

Dermed klikket jeg meg inn på inatur og kjøpte sesongkort for småviltjakt på statsgrunn i Troms. 10 minutter senere bar det ut døra og til jaktbutikken for å handle inn litt ammunisjon. Det gikk rask opp for meg at jeg måtte lite mer på ferdigheter enn økonomiske resurser. Prisen på en eske med passe grovt hagl er blitt dyrt, for å si det slik, så det gjelder å ikke bomme.

Med begrensede økonomiske resurser (lærerlønn) gjelder det å ikke bomme.

En liten time etter at jeg hadde kjøpt sesongkortet var sekken pakket og jeg gikk opp bakken bak leiligheten for min første jakttur på noen år.

Jeg hadde knapt ladet hagla før en hare kikket frem bak en stein. «Hmm, tenkte jeg, er jo egentlig rype jeg er ute etter. Det stod ikke noe om at det var status å jakte hare». Etter å ha tenkt meg om et par sekunder løftet jeg hagla, siktet og plystret svakt. Haren ble selvsagt nysgjerrig, stoppet og snudde siden mot meg. Pang.

Et femsifret antall øyeblikkskudd i forsvaret sitter fortsatt i musklene. Et skudd, en hare.

Resten av dagen ble resultatløs. Jeg så ikke så mye som en fjær på fjellet. Men jakta er i gang. Jeg har gjort comeback som småviltjeger.

Troms er stort og jeg har fortsatt 24 haglpatroner i esken.

Artikler, Historier, Turdagbok 6 kommentarer

Rostadalen til Måskoshytta

Publisert 8. sept 2013

Turlivet fortsetter i Troms, og de siste ukene er det indre strøk som har blitt utforsket. Her er noen bilder fra en tur fra Rostadalen til Måskoshytta for et par uker siden.

Jada, jeg har knapt bodd her en måned og er allerede to uker på etterskudd med oppdateringer. Men til mitt forsvar må jeg få lov til å si at jeg har delt noen bilder på twitter og facebook, flyttet inn i ny leilighet på Myrefjell, og så mangler jeg Internett med kapasitet til å laste opp mer en et bilde i halvtimen.

Uansett, her er en liten rapport fra Rostadalen og området inn mot svenskegrensa.

Turen inn Rostadalen starter med noen kilometer med skog. Det tar ikke mange minuttene før trærne flyter sammen til en grønn verden og jeg forsvinner inn i egne tanker.

Et par vaiere og noen grånende planker er alt som er mellom meg og et frådende stryk nede i juvet. Etter litt hyperventilering kommer jeg meg over og kan fortsette til Rostahytta.

Med 15 biler på parkeringsplassen og bare 6 kilometer inn til Rostahytta er det fullt belegg på turisthyttene. Hyttevakten kan fortelle at mange overnatter på hyttene i helgene, og går dagsturer innover mot svenskegrensen.

Høsten er på vei ved Moskangaisi.

Inne ved Moskanjavri er terrenget flatt og lettgådd inn mot svenskegrensa. Jeg prøver fiskelykken i noen av de mange små og store vannene, men ender med 2 sluker i minus og ingen fangst. Stikkordet er laaaaanggrunt.

Måskohytta er en av flere åpne Statskogbuer i Indre Troms.

Inne på Måskoshytta treffer jeg på 6 andre fjellfolk. Det ender med at jeg blir påspandert noe godt (og sterkt) i koppen og tar en lang pause. Trivelige folk!

Etter Moskanjavri fisker jeg meg nedover Rostaelven og får noen små ørreter i de mange kulpene.

Mens jeg fisker meg nedover Rostaelva glemmer jeg å følge med på klokka, og plutselig begynner det å bli skumring og mørke skyer gjør det enda mørkere. Det blir en lang tur tilbake til bilen, men det er en annen historie.

Blogg, Historier 2 kommentarer

Sesong 21