Når du må vade over flomstore bekker i vårløsningen eller krysse iskalde breelver på sommeren kan det ofte lønne seg å ta på en regnbukse. Da vil ikke varmetapet bli like stort som når strømmen treffer direkte mot naken hud. Ved litt lengre vad kan dette være forskjellen mellom en kald opplevelse og å miste følelsen i beina før du er helt over.
Et tips er å bruke en kort snor, for eksempel en bardun, som surres rundt beina slik at strømmen ikke skal få så godt tak i buksen at du mister balansen. Et par solide strikker eller litt duct tape kan også brukes.
Har du høye fjellstøvler er det mulig å tape relativt tett mot støvlene. Da vil regnbuksen og skoene fungere som utette vadebukser, slik at du kan komme deg over med bare litt fuktighet på innsiden.
Noen anbefaler også å ta med et par kraftige søppelsekker for bruk når en vader. Ideen er at en trekker søppelsekkene utenpå beina slik at en ikke blir våt. For ikke å rive hull på posene er det nødvendig med sko mens en vader. Min erfaring er at dette er mulig, men er såpass tungvint at jeg ikke benytter dette tipset selv.
Trodde jammen du kom med en moralpreken… 😉
Før fikk en jo kjøpt lettvadere «overalt», nå har jeg ikke sett slike på lenge. En annen mulighet enn å bruke skoene utenpå plastsekken er å bruke raggsokker. En beholder tørre sko og ull, enten strikket eller tovet til filt, er det mest effektive antisklibelegg mot alge og grønskeglatte steiner en kan tenke seg. Bare tenk på vadesålene!
Avslutter med et hofteskudd (en vet jo at det blir bom): Det befinner seg vel ikke et vann ved navn Osvatnet eller Langvatnet i den vide dalen bak deg på bildet?
🙂
Moralpreken… Hehe. Ikke mange av de her 🙂
Når det gjelder vadere har jeg ikke så mye erfaring. Slikt har jeg aldri prøvd (Sikkert en sammenheng med at jeg er for rastløs til å stå time etter time i en lakseelv). Ellers nevner du et lite triks til: sokker. Har selv laget vadesokker på turer med amnge små elver og kalde temperaturer. Bruker da et par ullsokker med en såle inni slik at det ikke gjør noe med et par spisse steiner.
Bruker egentlig å skille mellom tre typer vad: Barfotvad, sokkevad og skovad. Barfotvad er når bunnen er fin, det ikke er for dypt og ikke noe merkbar strøm. Sokkevad er når bunnen er relativt jevn, men kan være litt glatt, det ikke er for dypt og strømmen ikke er for stri. Skovad er når bunnen har ujevne, gjerne spisse eller løse steiner, og så snart strømmen er stri eller det er så mye bobler at en ikke ser bunn. Men tenkte egentlig å vente litt til jeg fikk inspirasjon for en lengre artikkel før jeg dro frem alt om vading 🙂
Tror du bommet grovt på navnet på vannet. Eller, er ikke helt sikker. Bildet ble tatt langs Nordkalottruta på strekningen mellom Hellemobotn og Røysvannhytta.
Mange år siden jeg sto i en lakseelv og da var det mest for selskaps skyld. Vader forresten ganske lite ifm fiske i det hele tatt. Blir ofte litt som å tro dette om det grønne gresset på den andre siden.
Jeg var ikke så langt unna Hellemobotn. I hvertfall ikke på et lite kart 😉 Visste jo at sannsynligheten var minimal, men moro allikevel. Det lignet veldig på et område i Sunndalsfjella.
🙂
Kan si meg enig i at det er mange likhetstrekk mellom Sunndalsfjella og fjellene nord for Hellemobotn. Kanskje derfor jeg trives like godt i nord som i Heimfjella.
Jeg vil anbefale croks som vadesko – faktisk! De veier «ingen ting» og trekker ikke vann. Fester seg svært godt til bunnen, noe som er viktig hvis det er sterk strøm.
De er også suverene å ta på seg når man kommer fram i leiren om kvelden. Det er godt å få av seg de tunge fjellstøvlene når man har gått langt. Etter at jeg begynte å ta med meg croks på fjelltur, så klarer jeg meg ikke uten. Bare så synd at jeg ikke oppdaget dette for 40 år siden (i forrige århundre!). Men da var de vel ikke oppfunnet enda.
Om croks som vadesko og «fjelltøfler» på YouTube:
https://www.youtube.com/watch?v=sQk55BqZpxU