Etter en slitsom uke trenger jeg en lang motbakke, så jeg tar med meg sykkelen og starter på bakkene opp mot Skalten.

Jeg har ikke trillet mange minuttene oppover før foten sier fra om at den ikke har en god dag. Jeg prøver å jage bort oppklaringsmannen som fortsatt lurer i bakhodet, og dukker opp hver gang ting blir tungt. «Greit, det er ubehagelig, men det er ingen som har dødd av litt smerte. Du klarer alltid et steg til. Det er bare å sette den ene foten fremfor den andre.»

Jeg ignorer den gamle soldaten og stopper. I pausen legger jeg meg på ryggen med beina opp. Så fortsetter jeg til det er stopp igjen. Etter noen pauser har jeg bare noen få svinger før jeg er på toppen. Der er det fortsatt snø langs veien videre oppover. Jeg vurderer om jeg skal gå videre.

Den gamle soldaten vil fortsette. Sette igjen sykkelen og gå dit veien slutter. Han er sta. Han har aldri gitt seg før målet er nådd. Jeg sier stopp.

Jeg er sliten i beina og ankelen er hoven. Snøen er råtten og det er ingen grunn til å presse mer. Fornuften vinner. Det handler ikke om å komme opp på enda en topp. Det handler om å trene opp foten. Det er ingen grunn til å risikere flere belastningsskader.

Fornøyd kan jeg snu sykkelen og rulle tilbake til start. Det tar bare et par minutter. Et kjærkomment innslag av adrenaline. Som en narkoman som har fått sin første rus på et år, vil jeg ha mer. Jeg vil kjøre ned en gang til. Lykkerus.

Men det får vente.

Det er fortsatt litt igjen før jeg kan gå en lang fjelltur eller utføre de aktivitetene jeg gjorde før høyrefoten ble operert. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hva som er målet. Målet står skrevet med store bokstaver på en lapp over skrivebordet: Å fortsette å jobbe med friluftsliv og i parentes under (Gå Norge på langs).

Den gamle soldaten har rett. Så lenge jeg fortsetter med daglig trening er det bare å sette den ene foten fremfor den andre til jeg når målet.