For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær.

I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget.

Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus.

I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten

Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig.

Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda.

Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa.

Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann.

Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land.

Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag.

Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass.

Trivelig turmøte ved kløfthåbua

Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten.

Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa.

Toalettpapirdilemmaet

Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir.

Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj.

Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre.

Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen.

Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen.

Dilemmaet løst

Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir.

Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen.

Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj.

Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen.

Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen

Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen.

På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen.

Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag.

Ørretjubel i Volsjøan

Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent.

På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten.

Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget.

Storfisk ved Muggsjøen

Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje.

Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga.

Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på.

Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva.

Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde.

Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva.

Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang.

Nedover langs Mugga

Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området.

Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på.

Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig?

Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika.

Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka

Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke.

Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks!

Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer.

Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem.

Fisket og sluker som fungerte

Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur.

2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga.

Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk.

Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram.

Mer fra Femundsmarka Femundsmarka

I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere.

10 år i Femundsmarka – En bildespesial.
Åpne koier og buer i Femundsmarka.
På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013)