Jeg var på vei mellom to vann et sted i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark da jeg fikk se en fisk vake i en liten pytt. Dammen var kanskje 20-30 meter tvers over. Jeg satte fra meg sekken og krøp frem til pytten i skjul av en stor stein. Fisken fortsatte å vake.
En liten sildrebekk fra en snøfonn rant inn i pytten, og på andre siden fortsatte den over kanten og ned fjellsiden mot dalen. Bekken hadde ikke forbindelse med noen andre vann i området. Likevel stod en fisk og vaket der den lille bekken rant inn, så jeg lot en Panter Martin spinner fly gjennom lufta og lande litt forbi det siste vaket.
Sakte sveivet jeg inn. På andre kastet tok fisken, og en sprek ørret gikk i lufta. Rolig reiste jeg meg opp fra der jeg satt i skjul, og kjørte fisken forsiktig. Dammen var ikke stor nok for noen lange utras, men fisken ga en kort og livlig kamp før den begynte å bli klar for landing.
I det fisken var på vei mot land så jeg en person komme gående over kanten med kurs mot den lille pytten. Han var fremme da jeg forsiktig kunne løfte opp en ørret på trekvart kilo og løsne kroken. Så lot jeg fisken få friheten tilbake.
En forklaring på mysteriet
«Nei, der tok du jammen fisken min», sa karen med et glis.
Vi satte oss ned for en liten prat, og han fortalte at han var oppsynsmann for fjellstyret i området. Han kunne også fortelle at når han var i fjellet for å sette ut fisk i et større vann noen år tidligere, hadde han satt ut fisken som svømte rundt i pytten. Akkurat denne dagen hadde han tenkt å gå innom og se om fisken lot seg lure på kroken.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet for å ha kommet forbi 15 minutter før når han hadde ventet i flere år, så det minste jeg kunne gjøre var å spandere en kaffekopp. Dårlig samvittighet trengte jeg imidlertid ikke å ha, for det var ikke første gang han prøvde å lure fisken, og siden den fikk svømme videre var det nok ikke siste heller.
Kanskje fikk oppsynsmannen lurt fisken på kroken på en senere tur, eller kanskje svømmer den fortsatt rundt der i dammen hvor ingen skulle tru at nokon fisk kunne bu.
Hva jeg lærte
Den dagen oppe i fjellet lærte jeg å aldri gå forbi en vakende fisk. For det skjuler seg mange slike små pytter og tjern rundt om i landet. Er den blå flekken på kartet dyp nok, og stor nok til at en fisk kan overleve vinteren, skal du ikke se vekk fra at en gang i tiden har noen tenkt at det var en god ide å sette ut en ørret eller to.
Jeg lærte også å ikke snakke for høyt om slike små hemmeligheter, så bildene er selvsagt illustrasjonsbilder fra andre lignende steder i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Kanskje er det fisk der bildene er tatt, kanskje ikke.
Du må nok selv lete skal du finne din egen lille pytt med en stor hemmelighet.
I Finnmark er regelen utvida til at man ikke går forbi vann (punktum). Siden man i tidligere tider levde til dels av fiske både til lands og til vanns, så har det stort sett blitt satt ut fisk i alle vann, eller man har flyttet fisk fra et vann til et i nærheten.
Så er man i Finnmark er det bare å prøve fiskelykken i alle vann som ser ut til å kunne fiskes i.
Jeg har sogar fått fisk i vann på vinteren, som på sommeren absolutt ikke er fiskbare fordi de bare er stein og grunner – og det på nærmere 2 kg 😉
Ja langrunne vann er det nok av i Finnmark, og noen steder i Troms også. Næringsrike og full av feit fisk for den som fisker på isen. Kan ikke si jeg er for ivrig med isfiske (har aldri vært vant med forhold for fiske på isen), men etter å ha prøvd et par ganger og fikk fisk vinteren som var, så kanskje det blir noen turer til våren igjen 🙂
Og som du sier. I områder der det har levd folk i fjellet er det fisk i de fleste vann. Er vel bare noen få små dammer langt unna andre vann det har vært for mye arbeid å bære fisk til. I eksemplet var det nok ikke levekår for mer en 1-2 fisk i pytten, så der var det ikke satt ut med tanke på mat.