Om en kikker på kartet over Reisa nasjonalpark er det ikke til å unngå å se utallige små og store vann i fjellene sør for Reisadalen. Blinkende fjellvann med ørret og røye som frister en fjellvandrer. Et sted blant alle disse vannene lå ørretvatna og ventet på meg.

En enkel turplan

Sommeren 2008 var jeg på langtur. Etter en måned på vei sørover fra Nordkapp var jeg kommet til Reisadalen. Nede ved elva delte jeg leir med noen laksefiskere en kveld, og de tipset om noen gode ørretvatn oppe i fjellet.

Med en X markert på kartet gikk jeg en omvei fra Nordkalottruta neste dag, og kom frem til vatna jeg hadde blitt tipset om sent på kvelden. Det ble mange timer med fiskestanga den natta, og dagen etter. Fisken vaket ivrig, men uansett hva jeg prøvde, så ville ikke fisken ha det jeg serverte.

Nå var planen enkel: Å se om jeg kunne finne frem til min gamle teltplass fra 2008, og lure ørreten denne gangen.

Den eneste utfordringen var at jeg ikke visste nøyaktig hvor vatna lå, og kartet med X-en ga jeg bort til to polakker jeg traff i Dividalen i 2008. Men jeg husket hvor jeg gikk opp fra dalen, og omtrent hvilke område jeg skulle sette krusen til.

Mot øst

Med sekken pakket var jeg klar for å legge i vei inn i fjellheimen. Først måtte jeg imidlertid skaffe kart for turen. Det ordnet seg sikkert, tenkte jeg, startet bilen og kjørte nordover. Underveis stoppet jeg på alle bensinstasjoner, butikker og andre steder de kunne tenkes å ha kart.

Kart over Senja og Lofoten fant jeg mange av. Noen få steder hadde de turkart, men bare nabokartene til de jeg skulle ha. Siste mulighet ville være Birtavarre. På Facebook hadde jeg fått tips om at Joker i Birtavarre kanskje hadde de nye turkartene fra Nord-Troms friluftsråd, så jeg svinget innom butikken.

Lettelsen var stor da jeg kunne gå ut med et flunkende nytt turkart i hånda. Kartet var attpåtil et bedre utsnitt enn standardkartene til Nordeca, slik at jeg ville greide meg med et kart i stedet for to.

Så kjørte jeg fjellveien opp mot Goulasjavri, før jeg tok sekken på ryggen ved enden av veien, og begynte å gå mot øst.

Teltplass langs Nordkalottruta

Etter alle stoppene for å lete etter kart var det tidlig kveld da jeg startet fra Goulasjavri. Det var også planlagt, siden værmeldingen lovte en tordenbyge på ettermiddagen, og så brukbart vær de neste dagene.

Regnet ga seg mens jeg kjørte opp fjellveien, og etterhvert som jeg begynte å gå kom også solen frem et lite øyeblikk.

Etter en drøy mil var jeg fornøyd med dagen, og stoppet like ved Nordkalottruta der den passerte på etappen fra Saralev til Somashytta. Teltet ble plassert på en perfekt teltplass ved siden av en rekke med småvann som helt sikkert kunne by på en røye eller to til kveldsmat.

Det tok ikke mange minuttene før sluken havnet i vannet, og turens første røye lot seg lure av en gull/rød stingsild. Snart kunne jeg løfte opp fisken, og oppdaget at den var full av parasitter. Det buktet seg feit mark ved alle finner.

Appetitten på røye forsvant ganske umiddelbart, så jeg nøyde meg med en porsjon turmat før jeg tok kveld.

På leting etter Ørretvatna

Neste dag pakket jeg sammen, og fortsatte mot øst med fiskestanga i hånda. For hver gang jeg passerte et fristende vann prøvde jeg fisket. Flere ganger var det fisk på kroken, og fin røye ble med på land. Det er selvsagt begrenset hvor mye fisk en kan bære med seg, så jeg nøyde meg med en kilosrøye til middagen underveis.

Etterhvert begynte også været å bli stadig gråere, med skyer som snek seg ned over de lave fjelltoppene. Heldigvis var det bare noen forsiktige regnbyger i løpet av dagen, så jeg slapp å gå med regnklær hele dagen.

Ut på kvelden kom jeg frem til området der jeg trodde Ørretvatna lå. For å få litt oversikt over terrenget gikk jeg over en lav fjelltopp. Nedenfor meg lå en samling med mindre vann som så lovende ut.

På vei ned fra toppen så jeg noen ringer i enden på et av vannene. Vakende fisk? Avstanden var mellom en halv og en kilometer, så jeg zoomet inn med kameraet, og kikket på skjermen. Joda, vakende fisk.

Raskt fant jeg et sted å sette opp teltet, og kastet ut sluken i retning et lite vak. Fisken tok i det sluken landet, og snart lå en ørret og sprellet i lyngen. Jeg var fremme ved Ørretvatna, og denne gangen var fisken bitevillig.

Bitevillig fisk og en gammel spritflaske

De neste dagene kom gråværet for fullt. Lave drivende skyer, og lett regn og yr. Det fikk ikke hjelpe, så jeg fant frem regnklærne for å utforske området.

Med regn, og en temperatur som lavere i lufta enn i vannet, gjemte myggen seg i teltet mens jeg var på fisketur. Dermed måtte fisken stå for bitingen.

Den oppgaven klarte ørreten med glans. I alle vannene jeg var innom ble det fast fisk. De fleste på 600-700 gram, men også noen som nærmet seg kiloen. Bare ørret.

Mens jeg gikk der med fiskestanga prøvde jeg også å se om jeg kjente meg igjen. Fra turen i 2008 hadde jeg få bilder. Et motlysbilde av teltet, og bilde av en spritflaske (av en eller annen grunn tar jeg ofte bilde av søppel på tur). Ikke mye å gå etter.

Det skulle vise seg at hukommelsen i grunn er ganske god. På et par steder jeg mente å kjenne igjen kikket jeg meg litt ekstra rundt, og der lå den gamle spritflaska fortsatt. Jeg hadde funnet den gamle teltplassen.

Gråvær og retur

På morgenen 1. August kikket jeg ut av teltet for å se hvordan været var. Svaret var: Ikke noe særlig. Gråværet lå fortsatt som et lokk over landskapet, og lette regndråper hang i lufta.

Dagen etter ville jeg nok en gang feire år. Da ville jeg ha egg, bacon og en kanne med kaffe til frokost. Så jeg dro på meg regnklærne, dro hetta over hodet, tok ut kompasskurs og begynte på turen hjem.