I år viste det seg at Andres og jeg har samme turprosjekt. Minst en overnattingstur i alle årets tolv måneder. Da var det naturlig at vi slo oss sammen på en skikkelig lavterskel februartur.

Minst en natt i soveposen i alle årets tolv måneder høres kanskje ikke så veldig ambisiøst ut. Det er det heller ikke. Det er tross alt bare å putte soveposen i sekken, rusle ut en formiddag, og pakke sammen neste dag.

Likevel er det helt greit å ha et lite lavterskel turprosjekt. Det er en god påminnelse om å ha gode turopplevelser i alle årstidene.

En enkel turplan

Februarturen havnet på kalenderen allerede tidlig i januar. Der stod datoen merket, uten at vi planla så veldig mye. Vi har hatt slike turer før, så egentlig planla vi ikke noe som helst. Vi ble enige om hvor vi skulle møtes, og hvor vi skulle dra.

Så på fredag formiddag stod vi klare med hver vår pulk på slep. Overlessede pulker. Kort sagt så hadde vi begge med det vi ville hatt om vi var på tur alene, pluss litt ekstra. Det eneste vi hadde samarbeidet om var isfiske. Anders hadde isbor og mark, jeg hadde maggot og trua på småfisk.

Ukjente i terrenget satte vi i vei med stor optimisme. Noen minutter senere var slitet over. Da hadde vi tilbakelagt en drøy kilometer. Ikke i luftlinje, riktignok, men vi måtte innom et par steder før vi fant en passende leirplass. Et flatt område for teltene, og en bålplass der vi kunne spenne opp hver vår tarp om det skulle komme nedbør.

Lunsj og isfiske

I det teltene ble satt opp kikket jeg over på Anders og hans noe falmede Allak telt. En gang var det like skinnende rødt som mitt Kaitum, men overdreven eksponering for sol, vind og frisk luft har satt sine spor. Et telt som kan fortelle sin historie om utallige netter ute.

Med teltene oppe fikk vi gravd en «sofagruppe» med hvert vårt lille bord foran teltene. Nå viste det seg at vi måtte samarbeide om turen skulle ende med katastrofe. Kaffevannet var varmt, men jeg hadde glemt pulverkaffe. Heldigvis hadde Anders med en stor boks, så fikk heller bålkjelen og kokekaffen vente til kvelden.

Etter lunsj tok vi med pilkestikkene og isboret ut på isen. Det tok ikke lang tid før Anders hadde fisk på kroken. En liten tass av en ørret som ikke var stor nok til å komme med på et bilde.

I hullet mitt var det litt mer utfordrende å få fisk. Fisken nappet og prøvde sitt beste for å bite på. Men den lille kroken var nok for stor. Til slutt var det en som greide å gape høyt nok. En liten tass av samme størrelse som Anders fikk.

Bålkveld

Med hver vår lille ørret var vi fornøyde med isfisket. Det var tid for å samle sammen litt ved for en kveld foran bålet.

Området var valgt på grunn av ubegrenset tilgang på tørr furu uten at vi måtte drive snauhogst. Det var bare å plukke all den tørrveden vi trengte, og sage opp noen kubber fra en liten veltet furu.

Snart putret bålkjelen over et sprakende furubål.

Vi ble sittende ved flammene til vi lot bålet dø ut sent på kvelden.

Morgenstund i stua.

Fordelen med tunneltelt og stort fortelt er, som mange vet, god plass. I forteltet er det plass til å grave en god arbeidsgrop og lage en kjøkkenkrok. Jeg liker også å lage et lite trinn innenfor døren, slik at det ikke er så langt ned i arbeidsgropen.

Så da Anders kom på besøk for en kaffekopp på morgenkvisten plasserte jeg et av de tre (!) liggeunderlagene jeg hadde med i trappa. Det fungerte som en gjestesofa, og multifuelen kunne stå og summe på kjøkkenet mens vi slo opp kaffe.

Og for å avslutte med en siste klisje: Det var helt greit å våkne opp ute på tur.

Les også om januarturen: Uten en vinternatt.
Anders sin januartur kan du lese om på Turhistorier.no