Inne i skogen i Dividalen ligger et lite tjern. Rundt tjernet er det myr og skogen står tett. Et dypt myrhull, med siv og vannplanter rundt deler av bredden. En vakring ute på vannflata avslørte at det skjulte seg noe nede i det mørke vannet.

Det er seks år siden første gang jeg gikk forbi tjernet i skogen. Den gang fikk jeg for første gang se vakringene ute på vannet. Grove vakringer. Jeg gjorde noen kast med fiskestanga, uten resultat.

Neste gang jeg passerte vaket fisken på samme sted. Denne gangen ble det napp. Noe tok tak i sluken med stor kraft, og jeg gjorde tilslag. Ingenting. Det ble flere turer den sommeren, uten et eneste napp. Men hver gang jeg passerte vaket fisken på samme sted, helt til isen la seg og vinteren dekket myrtjernet.

6 resultatløse år

Siden tjernet ligger bare noen minutter fra veien, har det gjerne blitt en stopp når jeg har passert i årene som har gått. Som regel har fisken vaket på samme sted.

Alt har blitt prøvd for å overliste den mystiske fisken. Fra ørsmå sluker på 4 gram til utstyret jeg vanligvis bruker til sjøørret og laks. For å kaste med fluestanga har jeg hatt med packraft og drevet rundt ute på dammen. Det eneste jeg ikke har prøvd er garn.

Noen ganger har det blitt napp, uten at det har vært fast fisk. Å lure sjefen i skogstjernet er ingen enkel utfordring.

Jeg burde selvsagt gitt opp for flere år siden. Bare kjørt forbi tjernet til et sted med mer bitevillig fisk. Men av en eller annen grunn har jeg fortsatt å prøve. 10 kast når jeg passerer. Kanskje 10-12 turer hvert år i seks år. Med litt enkel matematikk har det blitt en del turer. For historiens skyld kan vi si at her en julikveld ble det tur nummer 99 til skogstjernet.

En sen julikveld

Etter en varm dag med kraftig nordavind passerte jeg skogtjernet en sen julikveld. Nede i skogen var det ly for nordavinden. Som vanlig puttet jeg slukboksen i lomma og tok med meg fiskestanga inn i skogen.

Rolig snek jeg meg ut på myra og stilte meg med kveldssola i ansiktet, for å ikke kaste skygge på vannet.

Det tok ikke mange sekundene før noen forsiktige vakringer avslørte at fisken var våken. En 7 grams sluk ble vippet ut i retning vaket. Dråpeformet og kobberfarget med en rød stripe. Fisken vaket like godt på nytt på samme sted, uten å bry seg om sluken.

Neste kast ble plassert slik at sluken passerte der fisken vaket. Et forsiktig napp var nok til å få opp pulsen. Fisken var fristet. Kanskje den lot seg lure i dag.

Raskt kastet jeg ut på nytt på samme sted. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Fisken tok sluken med et kontant rykk i snøret, og gikk umiddelbart opp i lufta. Hele fisken brøt vannflata – kilosfisk, mørk som myrvatnet. I det fisken landet hadde den spyttet ut sluken

Snøret ble slakt, og det ble helt stille inne i skogen denne julikvelden. Bare nordavinden som suste i tretoppene var å høre. Ikke en vakring viste seg på vannflata resten av kvelden.

Sjefen i myrtjernet

Neste kveld passerte jeg igjen skogstjernet etter en tur lenger inne i Dividalen. Etter opplevelsen dagen før kunne jeg ikke annet enn å ta en ny tur inn tjernet for å se om fisken vaket. Tur nummer 100.

Jeg snek meg frem til samme plass som dagen før og kikket ut på vannet. Det gikk en stund uten et vak ute på vannet. Men så dukket en ørliten vakring opp. På samme sted som dagen før.

På nytt landet sluken like utenfor vaket, og jeg sveivet inn. Allerede på første kast var det noe merkelig med sluken. Det kjentes ut som om noe dyttet den bakfra. Flere ganger. Det samme skjedde på neste kast.

Fisken var tydeligvis fristet av den blinkende lille sluken som svømte så fristende, men ikke overbevist. Kanskje den dyttet på den med nesen for å være sikker på at den ikke stakk på samme måte som dagen før.

Så på tredje kast skjedde det. Fisken bestemte seg, og kastet seg brutalt over sluken. Tilslaget satt som det skulle og denne gangen ble det ikke slakt snøre.

Det ble en kamp der fisken ville ned i dypet, mens jeg prøvde å løfte den over plantene i vannkanten. Med snellebremsen strammet så hardt at fisken ikke skulle sette seg fast i plantene ble det en kort kamp. Snart hadde jeg fisken inne til land og kunne se den på nært hold.

Det viste seg at sjefen i skogstjernet var en ørret som hadde svømt rundt i det mørke vannet i mange år. En mørk rygg, med store røde prikker på siden og et stort hode. Fisken ble målt til 50 cm, noe som normalt skulle tilsi nærmere 1,5 kilo. Men fisken var slank på sine eldre dager, så mye over kiloen kunne den ikke være.

Jeg kunne selvsagt ikke ta opp en slik fisk, og den ville neppe smakt godt. Så uten at fisken var ute av vannet løsnet jeg sluken. Som en siste hilsen småbeit fisken meg i fingertuppene når den var fri for sluken. Så svømte den sakte og uten hastverk ut i det mørke dype tjernet.

Alle bilder i historien er illustrasjonsbilder fra andre steder i Dividalen.
Del 1 ble publisert i 2015, og kan leses her.