Livet går sin vante rolige gang i nord. Litt sol, noen snøbyger og det daglige valget mellom skitur, isfiske eller en tur til fjorden for å prøve lykken etter sjøørret. I dag ble det isfiske i sol og snøbyger.

Påske er normalt tiden for isfiskekonkurranser i nord. Da bruker Cato å foreslå at vi tar en tur på isen, og ser om vi ikke ender opp med en premie i loddtrekning på billetten (fisk bruker vi ikke å få). I år er det naturlig nok ikke noen konkurranser, så da må det improvisering til. Tanken er å utfordre Cato til en uhøytidelig konkurranse, men først må det litt trening til.

Dagens tur gikk derfor ut på isen for å prøve å knekke koden for å få fisk. Den har jeg nesten knekt før, men det har blitt med en fisk om gangen. I dag skulle bli dagen jeg endelig traff på sted og tid.

Steikfiskbonansa

Som vanlig startet jeg med blink og en krok med maggot. Det gikk noen minutter før det var et lite napp. Men fisken ville ikke sitte, og fem minutter senere hadde jeg ikke kjent mer. Da gikk jeg for tipset fra Stian om å dra opp blinken og slippe ned en liten mormyska med et par maggot. Kanskje var fisken både nysgjerrig og skeptisk på blinken, så en liten dansende mormyska var det som skulle til.

Det gikk et par sekunder så var det fisk på kroken. Røya kom raskt opp, før jeg slapp ned mormyskaen og snudde meg for å bløgge fisken. Jeg rakk ikke å bløgge fisken før det var fisk igjen. Ørret denne gangen.

Slik gikk det gang på gang. På noen få minutter kom det 6 fisk opp fra hullet. 3 røyer, og 3 ørreter. Alle på 200-300 gram. Ikke de største fiskene, men akkurat passe lengde for steikepanna.

En utfordring

Så da gjenstår det bare å se om Cato tar utfordringen, og blir med på en uhøytidelig isfiskekonkurranse i løpet av påska. (Leser du dette Cato, så er du utfordret!).

Premier får vi diskutere.