Røysvannhytta er en av norges mest utilgjengelige turisthytter. Korteste vei er fra vest, og innebærer noen og 20 km, 800 meter stigning og et lite vad. Fra nord er det 30 km fra Pauro hytten, som også ligger langt fra vei. Fra Vaisaloukta sier turbeskrivelsen 52 km og et til to vad. Denne turbeskrivelsen stemmer ikke!
Med forventning om to gode dager og 52 km vandring frem til hytta hopper jeg av båten ved Vaisaloukta, og starter turen mot vest. Selv om merkingen er mangelfull, er stien god og lett å følge i retning Hellemobotn.
Etter noen timer og 15 km snubler jeg over et forlatt bål ved Rautojavre. Raskt legger jeg litt småkvister på glørne, og blåser liv i flammene. Så er det av med sko, frem med kaffe og tid for en times pause, fri fra myggen.
Litt nysgjerrig på hvem som er foran meg, går jeg på litt ekstra innover mot grensen. Først sent på kvelden når jeg de igjen. Et par kilometer fra grensen ryker det fra en lavvo og et par karer står og fisker ved elven. Det viser seg å være noen reinsvoktere som ligger i fjellet.
Fornøyd etter 30 (av de oppgitte 25 kilometrene…) til grensa, slår jeg opp teltet for natten.
Neste dag våkner jeg av lett tromming på teltduken og et kjølig drag i lufta. Jeg kikker ut for å sjekke været. Svaret er: ikke noe særlig. Lave skyer, lett regn, vind og noen få grader. Det skal bli god å komme inn på Røysvannhytta til kvelden, tenker jeg, og pakker sammen sakene.
Kort tid etter at jeg er i gang, er jeg ved det første vadet, og det eneste vadet som er merket på kartet. Det viser seg å være et «barfot vad». Myk sandbunn, knedypt og lite strøm.
Nå svinger ruta mot nord, og merkingen blir med sparsommelig. De lune svenske skogene er tilbakelagt, og steiner og høyfjellet tar over. Vandringen går i et terreng som virkelig viser frem hvordan isen har formet landet. Her er sigdbrudd og parabelriss, flyttblokker og steinheier. De glattskurete svabergene og skuringsstripene levner ingen tvil om hvilken retning isen har bevege seg.
Snart er jeg fremme ved nok en elv som må krysses. Smeltevannet strømmer ned fra toppene, og det ser ut som en fin anledning til å kjøle beina litt. Strømmen er imidlertid så stri at jeg tar på regnbukse og vadesko for ikke å bli for kald. Dermed bærer det over, og siden sola har dukket frem et øyeblikk, setter jeg kameraet på stativet og gjentar turen med fjernkontrollen i hånda.
Totalt krysses samme elv 5 ganger, for å få bilder med ulik zoom. Jeg er jo tross alt på «jobb»…
Snart forsvinner solen igjen, og skyene trekker lavere. Det begynner å bli kaldt.
Godt utpå ettermiddagen, kommer jeg til nok et vad. Her er elva større, og strømmen strider. Dermed må jeg frem med tauet, og surre buksa til beina så strømmen ikke skal få for godt tak. Jeg forsøker først der merkingen viser hvor vadet er, men snur etter en meter. Løsningen blir å starte litt lenger ned, og Vade modstrøms, før kursendring oppover og så over til merkingen på motsatt side. Det blir dobbelt så langt som rett over.
Heldigvis er det motbakke når jeg fortsetter, så jeg går en kilometer for å få tilbake varmen, før tauet fjernes og jeg justerer antrekket for å fortsette.
Noen kilometer senere, er jeg ved elven som beskrives som mulig vad. Jeg ser med en gang at det er på grensen av min komfortsone, men gjør meg klar, surrer buksa som en svinesteik og gjør et forsøk.
Med 3 meter igjen når vannet til midt på lårene, og strømmen er sterk. Bare et litt dypere parti, med enda sterkere strøm skiller meg fra tørt land. Jeg snur.
Ute av strømmen, mister jeg også fotfeste et lite øyeblikk og sitter med vann til magen før jeg får presset meg på beina igjen. Heldigvis har jeg strammet jakken med tanke på slikt, så det er kun noen dråper som finner veien innenfor ullbokseren.
Trygt på land, på feil side, må jeg ta en løpetur for å få tilbake litt varme. Jeg småjogger med sekken opp til et reingjerde, og finner en solid gjerdestolpe som ligger på bakken. Den blir løsningen for å komme over (det lå noen vandrepinner ved elven, men de var for svake).
Full av adrenaline gjør jeg et nytt forsøk litt lenger nede i elven. Det blir et langt vad, der jeg leser strømmen, og navigere meg frem over de grunneste partiene. Gjerdestolpen blir presset i bunn, og jeg legger hele vekten på for å holde kontroll.
Jeg er kald i hele kroppene når jeg er over, men det er bare 6 km igjen til hytta. Jeg fortsetter å gå.
Først klokka 2 på natta er jeg fremme ved Røysvannhytta. GPSen viser 33km, med 4 kalde vad i elver fulle av smeltevann. Utenfor hytta ligger isen på vannet, og termometeret viser 1 grad.
Hutrende låser jeg opp, setter sekken på gulvet og går rett til ovnen. Ingen oppfyringsved… Dermed må jeg ut i vedskjulet for å kløyve ved før jeg kan fyre opp.
Snart kan jeg fylle ovnen, og kjenne varmen spre seg i hytta. Tørre, varme klær kommer frem fra sekken, og jeg kan slappe av.
Totalt viste GPSen 62 km på det som er oppgitt som 52 km. Ruten hadde også flere vad som ikke var beskrevet, dårlig merket og slurvete tegnet inn på kartet. Senere på sommeren vil nok ikke vadene by på like store utfordringer.
Legg igjen en kommentar