Turlivet er satt litt på vent her på Nord-Vestlandet. Høyrefoten nekter å ha på seg sko, og de siste tre ukene har jeg vært henvist til sandaler og korte rusleturer i hagen.

Det hjelper litt på humøret at våren er her for fullt. Ute i hagen spirer og gror det på alle kanter. Gresset er blitt grønt, bjørka har små museører og jeg har havnet i nabokrangel med et par rådyr.

Spiselig ugress

På våren er det mye spiselig «ugress» som dukker opp, og jeg lar ikke muligheten til å smake på naturen gå fra meg. Bjørkebladene kan spises de første ukene etter at de dukker opp, før de blir mer bitre og uspiselige etter to-tre uker. Hos hestehoven er det rota som skaper avveksling i dietten, samtidig som en får luket litt i hagen. Etter at jorden er fjernet smaker roten slett ikke så verst.

Snart kommer det mer ugress som skal få gjennomgå. Jeg forventer en snarlig «invasjon» av løvetann. Denne er litt bitter, men det blir helt sikkert en liten smak. Skvallerkål er en godbit som enda ikke er kommet, og tørre stilker av Kvann og Slåpe vitner om at det er mer i vente.

Om da ikke monsterflåtten til Dagbladet sperrer meg inne i huset…

Nærgående gjester

Siden jeg bor litt utenfor sentrum mangler det heller ikke på fugle- og dyreliv rundt veggene.

Av mer uvanlige gjester har et par traner skapt leven i området noen dager. Om du ikke har hørt traneskrik før, kan jeg si at de gjør et middels stort 17. mai korps misunnelige med volumet på sine trompetskrik. Rett og slett noe som får deg til å våkne når de varsler sin ankomst klokka 1. på natta…

Jeg har også havnet i nabokrangel med et par rådyr. Etter min mening er rådyrene litt kravstore når de krever eiendomsrett for alt utenfor veggene. Greit nok at de kommer på besøk og småspiser litt på bærbuskene og ferske grønne skudd, men jeg må da få lov til å gå ut, uten å få kjeft.

Her om dagen var det to dyr som kjeftet på meg samtidig. De lite skye rådyrene stod på hver side av meg og brølte. En bukk var ca. 20 meter fra meg på en side, mens et annet dyr stod bak noen busker 50 meter unna på andre siden. Ikke en gang i min egen hage skal jeg få oppholde meg i fred. Makan!

Er det lov å jakte rådyr med lasso fra verandaen?

Bruksforbud på foten

Så tilbake til høyrefoten, siden det tross alt er den som er grunnen til at jeg skriver dette. Jeg skal prøve å ikke syte og klage for mye, bare akkurat passe til at du får medlidenhet med en rastløs sjel.

Problemet startet i slutten av påska. Dagen etter en topptur var de midterste tærne, og litt på oversiden av høyrefoten nummen. Sikkert bare en nerve i klem, tenkte jeg, og tok det med ro noen dager.

Helga etter hadde jeg sekken pakket og var klar for en kort uke med klatring på Bømlo, før det var tilbake for en ukes HV øvelse. Foten var ikke lenger så nummen, men det var en murrende smerte i foten. Smertene ble også betraktelig verre med sko på beina, og etter noen timer på fredagen måtte jeg kaste inn håndkleet. Det var rett og slett ikke mulig å ha sko på beina, så jeg nedla bruksforbud på foten og ringte motvillig til Daniel for å utsette klatreturen til senere på våren.

Mandagen etter gikk turen til Legevakten. Etter en meget kort samtale mente legevakten at det enten betennelse eller trøtthetsbrudd, og skrev ut en resept. Dagen etter var jeg innom sykehuset for røntgen. Bildet viste at det ikke var snakk om brudd, og dermed var det hjem for å pliktoppfyllende spise betennelsesdempende piller.

Status uendret

Etter tre uker uten sko er foten fortsatt like ubehagelig å bruke. Det kjennes rett og slett ut som om innmaten i foten har tatt ferie, og reist til ukjent sted. Om jeg klemmer på siden glipper beina over hverandre, og hver gang jeg setter høyre fot i bakken får jeg et stikk i den midterste tåa. Ikke et smertefullt stikk, men mer som om beinet blir presset frem i tuppen.

Dette går greit så lenge jeg går korte rolige turer rundt huset og har på sandaler. Det positive er at det ikke lenger er en konstant smerte, så lenge jeg ikke har på sko eller går for lenge på foten.

Hva nå?

Pakken med betennelsesdempende er tom, uten at dette har utgjort noen forskjell. Det er nå fire uker siden problemet dukket opp, og jeg er jeg like langt. Det hjelper heller ikke at situasjonen innebærer en pendler-/ventetilværelse i det norske helsevesenet.

Nå venter jeg på å få komme til fastlegen, slik at han kan skrive en henvisning til ortopedisk avdeling for videre utredning. Etter en sjekk på frittsykehusvalg.no (etter tips fra legen), ser jeg at det spøker for sommerens turer… Raskeste ventetid for utredning er 6 uker, og deretter minimum 6 uker for behandling om dette er aktuelt. Om en legger til tid for å behandle henvisninger, byråkrati, og sannsynligvis en ny runde til røntgen før en utredning, er jeg optimistisk om jeg planlegger turer i juni…

Fortsatt optimist

Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal bekymre meg for friluftspensjonisttilværelsen eller planlegge sommerens turer, men jeg er fortsatt optimistisk.

Hver morgen sjekker jeg om foten plutselig har blitt bra i løpet av natten. På dagene gjør jeg alt jeg kan om behandling av skader, for å raskest mulig oppheve bruksforbudet. Jeg kombiner avlastning med forsiktig belastning. Jeg rusler runder i hagen med sandaler på beina og småspiser på ugresset til rådyrene jager meg inn, og legger så foten høyt noen minutter.

Repeter.

Men mest av alt er jeg bekymret, frustrert og usannsynlig rastløs.