Så har det skjedd. Jeg har blitt en av disse gamle grinete gubbene som klager på alt og alle. Men til mitt forsvar må jeg si at jeg har en god grunn, og jeg overdriver litt. Stort sett er jeg sprudlende over-entusiastisk og positiv til alle når jeg er på tur. Det var jeg også denne dagen.

Det hele startet med at jeg for noen uker siden gikk en tur til Trollkyrkja. I og seg ikke noe uvanlig, siden jeg hvert år pleier å ta en tur til Trollkyrkja i slutten av mai. Jeg liker turen så tidlig i sesongen. Da har stiene hentet seg inn etter sist sesong, og den store strømmen av turister har ikke startet enda.

Trollkyrkja er et av de turmålene som det reklameres hardt for i turistbrosjyrene. Ikke uten grunn. Selve hovedattraksjonen er Sør-Norges lengste grottesystem. Området består av kalkstein og marmor, noe som gjør at fjellet under beina dine er som en sveitserost av sprekker og tuneller som vannet har gravd ut.

Tre av disse grottene er tilgjengelige for de besøkende. For to av hulene er hodelykt påkrevd, mens den midterste ligger slik at dagslyset er tilstrekkelig. Det er også en fjerde stor grotte som er tilgjengelig for de som er kjent, og har med litt ekstra sikringsutstyr. Selve turen opp til grottene tar en drøy time langs en godt brukt sti.

Sjokkerende opplysninger

Tørst etter en time i motbakke dyppet jeg koppen i det iskalde vannet som strømmet ut fra fjellet. Hadde jeg hatt litt mer forretningssans, og ikke ment det er grov svindel, skulle jeg tappet noen liter på flaske og solgt det som «Trollvann». Forretningssansen innen «svindel og bedrag» bransjen er imidlertid dårlig utviklet, så i stedet satte jeg meg på en stein for å puste ut.

Mens jeg satt der på steinen og slurpet i meg Trollvann, og her er grunnen til at jeg er en gretten gammel gubbe, kom en engelsk familie ut av grotten. Med fakler i hendene.

For 10-20 år siden var dette et normalt syn. Ikke engelskmenn riktignok, men at det kom ut folk med fakler i hånden. Bruk av fakler resulterer imidlertid til at den hvite marmoren i grottene soter ned, og det er derfor satt opp informasjonsskilt om at en ikke skal bruke fakler, men heller holde seg til lommelykt.

I dag er det sjeldent at en ser fakler ved Trollkyrkja, og bra er det. Veggene holder seg hvite, og lommelykter fungerer like godt. Faktisk er en hodelykt det beste om en skal krype inn i de mer utilgjengelige stedene, der det kan være greit med to hender til å støtte seg.

Uansett, det kom altså en engelsk familie ut av grotten med tente fakler. I to sekunder vurderte jeg om jeg skulle hisse meg opp eller overse episoden. Selvsagt overså jeg ikke episoden. På mitt beste, og mest indirekte «gå-rundt-grøten» vis, spurte jeg hvor de hadde kjøpt faklene. Svaret overasket meg, og det er derfor jeg rett og slett er forbannet.

Faren kunne fortelle meg at det var turistinformasjonen som hadde anbefalt fakler, og sørget for at det var det de hadde med.

Turistinformasjonen!

Ordet alle friluftsveiledere liker å høre

Irritasjonen ble raskt omdirigert, og det endte opp med en spontan guidet tur i området for den engelske familien. Jeg fortalte litt om grottene og området, og passet på å legge til legenden om bikkja som forsvant i fjellet, og kom ut på andre siden. Jeg fortalte også litt om hvordan grottene har blitt dannet, og fortsetter å utvikle seg.

Faren spurte om hvor langt det var til de andre grottene, og siden de kun hadde vært inne i en, tok jeg runden med familien. Først ruslet vi opp til galleriet. En liten steinbro, der en kan se ned i den største grotte. Familiens 10-åring var først ute på galleriet, og da kom ordet alle friluftsveiledere liker å høre: «Wow».

Ikke et vanlig «wow», som noen en sier, men et ord som kommer på instinkt. Det kan like godt være et helt annet ord, som Oi eller «Fffffff…». Egentlig bare en spontan lyd, som kommer ca. 3 sekunder etter at de har sett noe. Først er det stillhet. Store øyne. Så et lavt, litt sakteutalt ord eller lyd: «Wooow».

Det er da du skjønner at de opplever noe, og du er en del av det. Du er med på opplevelsen.

Smilende takket de for omvisningen, og jeg ønsket god tur videre på fisketur i Bud.

Et besøk på turistinformasjonen

På tur tilbake til bilen noterte jeg meg bak øret å ta en tur innom turistinformasjonen.

Noen dager senere tok jeg turen til turistinformasjon i Molde, og sa, med et smil, at jeg kom for å «kjefte litt på dere». Jeg forklarte om møtet med den engelske familien, og at de var blitt anbefalt å bruke fakler. Heldigvis ble jeg forsikret om at de anbefalte lommelykter, men at det hadde vært vikar i helgen.

Hva mener du?

Er det greit at turistinformasjonen reklamerer med fakkelbilder av en grotte, når bruk av fakler soter ned veggene?

Eller er jeg bare er en gretten gammel gubbe, som egentlig bør holde kjeft?