I ly av nattemørket sniker en gruppe unge norske menn seg frem til tungtvannsfabrikken på Vemork. En av karene finner frem en tang og klipper seg gjennom porten. Inne på fabrikkområdet deler gruppen seg i to. Dekningspartiet tar stilling utenfor fabrikken, mens sprengningspartiet tar seg inn i produksjonslokalene for å plassere sprengstoffet.

I dag er det 70 år siden Tungtvannsaksjonen på Vemork. I den anledning har jeg tatt et dypdykk i arkivet og funnet frem en tur i sabotørens fotspor fra 1999.

Påsketur på Hardangervidda

Jeg fant Erling under en diger Recon Pack på Gardemoen. Vi hadde begge ordnet med en ukes avspasering fra Oppklaringsbataljonen, og nå skulle vi krysse Hardangervidda. Planen var å starte fra Ustaoset og følge Tungtvannssabotørenes skispor til Vemork og avslutte med et besøk på Industriarbeidermuseet.

Etter en togtur inn til Oslo fikk vi låne et rom på Perminalen for å pakke om før vi tok nattoget opp til Ustaoset.

Som mange er kjent med er det enkelte ting som er problematisk å ha med på flyet. Drivstoff til primusen er en slik ting. Vi låste derfor inn sekkene på rommet, og gikk ut på drivstoffjakt i Oslo.

Rødspritjakt i Oslo

Det viste seg raskt å være en umulig oppgave å finne noen som solgte rødsprit i Oslo. Etter å ha vært innom alle butikker og bensinstasjoner vi kunne tenke oss var alt vi hadde en kanne med parafin.

Fortvilte sprang vi fra butikk til butikk på jakt etter noe å forvarme primusen med. Resultatet var det samme unnvikende blikket og «slikt selger vi ikke», når vi ramlet inn døra med desperat blikk og spurte etter rødsprit. Sannsynligvis var de vant med at det ikke alltid var turfolk som troppet opp i en kombinasjon av feltbukser og slitne turklær på jakt etter en flaske rødsprit…

Resignerte hentet vi ski og sekker og satte oss på nattoget. Det ordnet seg sikkert.

Eventyret er i gang

Midt på natten gikk vi av Bergensbanen på Ustaoset. Vi gikk en liten kilometer før vi slo opp teltet og ventet på at det skulle bli lyst.

Noen timer senere våknet vi til strålende sol, og gikk tilbake til Ustaoset for å handle inn rødsprit på bensinstasjonen. Endelig var vi klar for å starte eventyret.

I nydelig påskevær fulgte vi kvistet rute sørover. Flere hundre meter fra Tuva kjente vi lukten av nystekte vafler. Et blikk på Erling var nok til å bli enige om at det var tid for lunsj i solveggen og en kopp dampende kaffe til å skylle ned en stor plate vafler.

Skulle vi rekke frem til Vemork før snøen smeltet kunne vi imidlertid ikke sitte i solveggen og slappe av. Motvillige over å forlate solveggen takket vi for kaffe og påfyll og fortsatte oppdraget.

Fremme ved Drop Off

Den 16. februar 1943 landet seks menn i fallskjerm ved Skrykkevann. De seks unge nordmenn ledet av Joachim Røneberg var spesialtrent for sabotasjeoppdraget på Vemork. Målet deres var å møte rekognoseringsgruppen som allerede hadde ligget flere måneder på Hardangervidda.

Etter to dager med strålende vintervær begynte det å bli mørkt før vi var fremme ved Skrykkenvann. Herfra skulle vi følge ruten til sabotørene videre sørover til Rjukan. Slitne og fornøyde med endelig å være fremme ved den egentlige starten slo vi opp teltet og kokte middag.

Utpå natten var det stjerneklart ute og vi gikk en liten runde langs vannet for å forsøke å forestille oss hvordan det måtte ha vært å henge under en fallskjerm i nattemørket for så mange år siden. Gleden karene måtte ha følt over endelig å kunne stå på norsk jord. Frykten og spenningen over oppdraget de skulle gjennomføre.

Det blåser opp

Dagen etter at tungtvannssabotørene landet på skrykkenvann blåste det opp til et forrykende uvær. De hadde ikke annet valg en å vente på bedre vær før de kunne forenes med rekognoseringsgruppen lenger sør.

Vi våknet inne i skyene ved Skrykkenvann. Utenfor teltet var det snø i lufta og ikke så mye annet å se. På denne delen av Hardangervidda er terrenget flatt, og det er få fastpunkter å forholde seg til når sikten blir dårlig. Selv med rundt 200 meter sikt var det ingen konturer vi kunne bruke for å holde retningen videre. Siden vi hadde telt, og begge var fjellvante, vurderte vi det likevel som forsvarlig å fortsette.

Etter en rask kikk på kartet bestemte vi oss for å ha Mårbu som dagens mål. Da ville vi ha et fastpunkt å orientere mot. Kompasskursen ble tatt ut før vi stilte oss på rekke og forsvant inn i skyene.

Jeg gikk først, og Erling gikk 20 meter bak for å korrigere kursen. Det gikk i rykk og napp. Først gikk jeg 10-20 meter, før Erling ropte mot motvinden for å korrigere kursen min: «To meter til venstre!». Så fulgte Erling sporene frem til meg. Repeter.

Etter 15 kilometer på kompasskurs bommet vi med 100 meter på hytta. Stolte og fornøyde etter god orientering, oppdaget vi at hytta var låst.

Peiskos og varm kaffe

Det viste seg imidlertid at vertskapet var der for å gjøre hytta klar til å ta i mot påskegjester. De var så hyggelig at de slapp oss inn og lot oss overnatte på hytta. Som takk jobbet vi litt dugnad med å grave frem propantanken og hente inn ved.

Etter middagen kunne vi slappe av i foran peisen, mens vertskapet skjemte oss bort. Det vanket både kaffe, sjokolade og hyggelige historier. Det gjorde godt for to slitne kropper. Takk skal dere ha!

En lang dag

Dagen etter vist vidda seg atter frem fra sin beste side. Vinden var borte og solen skinte fra skyfri himmel. Etter en god frokost takke vi vertskapet for et hyggelig opphold og fortsatte med mål om å komme frem til Vemork før kvelden. Eller i det minste så langt vi kunne før det ble mørkt.

Vi gikk i jevnt tempo med korte pauser hele dagen. Underveis fikk vi gleden av oppleve villrein i trav over den snødekte vidden. Et imponerende syn der lederreinen tok med flokken på en full runde rundt oss, før de forsvant bak en høyde.

Etter en lang dag med en heftig nedkjøring på slutten kunne vi sent på kvelden slå opp teltet på parkeringsplassen på Vemork. Vi hadde nådd målet.

Reddet av franskmenn

Siste dag på tur skulle vi besøke Industriarbeidermuseet. Etter å ha pakket sammen teltet gikk vi frem til døren for å sjekke når det åpnet. Det viste seg at museet var stengt for sesongen…

Oppgitte over å ikke ha sjekket om det var åpent fant vi frem telefonen i sekken for å ringe etter en drosje som kunne kjøre oss ned til Rjukan. Mens vi lette etter nummeret svingte en buss inn på parkeringsplassen.

Ut fra bussen strømmet en skoleklasse fra Frankrike som var på skoletur til Norge. Vi fant frem vår beste fransk (fint lite) og hengte oss med.

Så snart vi var innenfor døren snek vi oss vekk fra skoleklassen for å finne det vi var kommet for å se. I en av avdelingene fant vi en modell av apparatene som ble benyttet til tungtvannsproduksjonen.

Det ordner seg til slutt.