Etter å ha satt elevene i gang med engelskprøven kikket jeg forventningsfullt ut vinduet. Ute strålte sola over hvite topper, og temperaturen steg raskt i klasserommet. Hele timen måtte jeg kjempe mot suget etter å slippe bøkene i gulvet, gi elevene fri og hoppe gjennom vinduet…

Endelig ringte klokka for siste time, og det var tid for å nyte litt omfordelt arbeidstid. Raskt småløp jeg gjennom gangene og inn i garderoben. Der lå skiklærne klare, og ute i bilen lå ski og sko. Noen sekunder senere hadde jeg sagt «snakkes i morgen» til kollegaene, og passert elevene som enda ventet på skolebussen hjem.

Snart hadde jeg spent på meg skiene, og var på vei mot Trolltindane. Snøen var våt og råtten i dalbunnen. Skikkelig vårskitur følelse. I skyggepartiene var det knallhard skare. Jeg gikk på litt ekstra for å få noen høydemeter før sola forsvant.

Vurdering av Skredfare

Skyggene begynte å bli faretruende lange og sola stakk så vidt over fjelltoppene da jeg var oppe ved dagens mål. Raskt fant jeg frem spaden for å sjekke om snøforholdene var egnet for en topptur til helga.

Etter å ha gravd en snøprofil og sjekket stabiliteten fant jeg frem kompasset med hellingsmåler. Der jeg stod litt på siden av linja jeg drømte om var det 30 grader. Topprenna fra Trolltindane anslo jeg til et sted mellom 40 – 45 grader. Avstanden var litt for stor til en nøyaktig måling. Under den ventet ca. 300 høydemeter i en konkav side på 36 grader i snitt. En skikkelig drømmelinje med gode muligheter for å kjøre ut i sikkert område så snart en var ute av topprenna.

Dagene er så alt for korte tidlig i mars. Det begynte allerede å komme en svak skarehinne på snøen da jeg var klar for å pakke sammen. Spaden hadde imidlertid kilt seg slik at jeg ikke fikk delt den, så jeg stappet den rett ned i sekken med bladet først og skaftet stikkende opp.

Jubelrop i skogen

De første svingene gikk greit. Så snart jeg kom ned i skogen ble snøen mykere og jeg kjørte på. I godt driv bøyde jeg meg ned for å unngå en solid grein. Spaden huket tak, og beina fortsatte mens jeg hang på samme stedet.

Hengende i lufta med beina rett til værs rakk jeg å tenke at det nok ikke var så lurt å ha spadeskaftet stikkende opp av sekken. Så tok tyngdekraften over…

Et halvt sekund senere hadde jeg sjekket at hele kroppen fortsatt hang fast, og latteren skrallet oppe i lia. Om noen andre var på tur lurte de nok på hva slags merkelig skapning det var som ropte, hauket, jublet og generelt hadde problemer med å holde gleden innestengt. Ingenting er som ekte jubelrop i skogen!

Vel hjemme tok jeg en telefon til Henning og fortalte at nå var forholdene perfekte for en topptur. Så var det tid for å rette engelskprøver og glede seg til helga.

* Innlegget er et turminne fra 2009

Les også

Bratt moro i Romsdalsfjell
Lær å vurdere skredfare
10 tips for toppturer med Telemarkski