Før turen hadde jeg avtalt med Bjarne om å dele båttaxi fra Jonasvollen og inn til Storvika. Bjarne hadde også snakket med Anders og Kathrine, og avtalt å møtes ved Skogtjønna den 22. juni. Tanken var å treffe noen av de folkene vi vanligvis bare lesere turhistoriene fra på hverandres turblogger. Et turbloggermøte inne i villmarka, helt uten internett og tastatur. Bare gode historier.

På kvelden 22. møtte jeg Bjarne på Jonasvollen, og vi tok taxibåten over til Storvika, før vi gikk de siste kilometerne inn til Skogtjønna. På lang avstand så Bjarne en rød flekk på motsatt side av vannet, men med mitt fargesyn var det ikke så enkelt. Vi måtte nærmere før jeg så at det var et Allak, og ikke bare en rød flekk som Bjarne så.

Anders og Kathrine hadde kommet inn tidligere på dagen og satt utenfor teltet når vi kom frem. Etter en rask hilserunde fikk vi opp teltene før det var tid for kaffe med litt attåt.

En lettpakker blant ekte villmarkinger

Som gramjeger på bedringens vei, måtte jeg tåle noen kommentarer for sekken. Det kunne da umulig være mye hygge jeg hadde fått plass til i en 50 liters sekk, når det ikke en gang hang noe på utsiden. Jeg forsikret om at her manglet det ikke noe…

Bjarne fant frem en flaske med noen edle dråper og spanderte villig en skvett på oss andre. Kommentarene om gramjegere og lettpakking fortsatte, selv om jeg hadde bevist at det var plass til både telt, og et mykt thermarest underlag som jeg hadde satt meg godt til rette på.

Men nå skal du få høre en liten innrømmelse. For noen år siden måtte jeg innse at jeg var blitt en gramjeger. Å være gramjeger er en fryktelig skjebne, som har mange likhetstrekk med å være anorektiker. Sekken kan aldri bli lett nok. Det er alltid et gram å spare. Er tannbørsten kappet, kan en bore ut skaftet og redusere med ytterligere et gram.

Men, som jeg nevnte, jeg innrømmet for meg selv at jeg hadde et problem. Siden den gang har jeg stadig blitt bedre fra sykdommen, selv om det fremdeles er vanskelig å putte noen ekstra gram ned i sekken.

Men her er fordelen. Siden jeg har relativt lett utstyr, og er i stand til å pakke en sekk på 7-8 kilo for 5 dager på fisketur, er det plass til mye ekstra hygge i en 50 liters sekk på 14 kilo som jeg nå hadde med.

Etter å ha slått opp en kaffekopp trakk jeg frem en suksessterte fra toppen av sekken, slik at også resten av selskapet der oppe ved Skogtjønna kunne få smake på gleden av en lett sekk. En kan jo ikke ha kaffe uten kake den første dagen på tur.

Det ble færre kommentarer etter dette.

Bjarnes hemmelige fisketips

Dagen etter var vi ivrige på å prøve fiskestanga. Jeg fant frem dagstursekken fra sekken, og pakket for en dag med fiske. Turen gikk først langs sørsiden av Skogtjønna, før vi gikk over til Abbortjønna for å prøve der. Kast etter kast. Alt i slukboksen ble forsøkt. Noen timer senere gikk vi tomhendte tilbake til teltene for å spise lunsj.

Det er bare en måte å få fisk på, sa Bjarne da han byttet til fluestang, å fiske. Dermed tok vi enda en runde rundt vannene for å forsøke å lure storørreten på land. Til ingen nytte.

St. Hans i Femundsmarka

Etter en lang dag med resultatløst fiske tilbrakte vi St. Hans kvelden ved et lite bål der inne ved Skogtjønna. Det ble mange historier.

Anders og Kathrine fortalte om sine eventyr på Nordkalotten, og at de skulle tilbake. Bjarne fortalte om storørretene i Femundsmarka og Børgefjell året før, og mange historier fra Hardangervidda. Og jeg selv fulgte opp med alt for mange gode skrøner og historier fra egne turer. Det ble ganske sent.

Fiskefeber

Jeg sov dårlig den natten. En dag med fiske, og alle de gode fiskehistoriene ved bålet gjorde at jeg drømte om fiske. Jeg kastet ut sluken, og kjente det strammet i snøret. Så ble det motstand. Bremsen på snella hylte og sena kuttet op vannflaten, før en rugg av en ørret tok salto i luften.

Jeg våknet fra drømmen og fikk ikke svar på om storørreten kom på land eller forsvant tilbake ned i dypet. Jeg ble liggende urolig og smådrømme skjelvende av fiskefeber resten av natta. Ført ut på morgenen når jeg kjente sola varme på teltduken sovnet jeg skikkelig, og var ikke ute av posen før Bjarne sa farvel dagen etter.

Bjarne skulle fortsette innover mot Korstjønna og krokhåen. Anders og Kathrine snakket om å gå om Vasviktjønna og østover langs Roasten i retning Storfisktjønna. Selv var jeg ikke så sikker, bare at jeg nå hadde pådratt meg en ganske så kraftig fiskefeber. Etter å ha luftet soveposen og pakket sekken fortsatte jeg i retning Korstjønna.

Korstjønna, Røa og Grislehåen

Etter å ha fisket en runde langs Korstjønna bestemte meg for å ikke gå lenger inn. Foten hadde hovnet litt opp, så jeg ville holde meg to korte dagsetapper fra Femunden. Nå er det nok vann og tjern å rusle langs i Femundsmarka, så det skulle ikke bli noe problem.

Etter å ha passert Krokhåen gikk jeg derfor mot nord og hadde en lang kaffepause ved Øvre Roasten, før jeg fisket meg oppover Røa. Inne ved Grislehåen møtte jeg på Anders og Kathrine som hadde slått leir ikke så langt fra koia til Fjelloppsynet. Anders slo følge på en fisketur til innoset.

Panter Martin slår til igjen

Etter noen kast i innoset til Grislehåen hadde det fremdeles ikke blitt noe resultat av fiskingen, om en ikke regner med en liten ørret på under 100 gram som gikk på nede i Røa.

Omsider byttet jeg til favorittspinneren. Panter Martin med kobber skje. Spinneren som har reddet mange fisketurer tidligere, og er den jeg har fått desidert mest fisk på. Kanskje fordi det er den jeg har fisket mest med. Høna eller egget…

På andre slo til Panter Martin til nok en gang. Snart lå en liten ørret og prellet på land. Fin steikefisk. «Ca. 250 gram», sa jeg til Anders, og var fornøyd med nøyaktigheten på øyemålet mitt. «Jeg har digitalvekt, så vi kan veie den», foreslo Anders. Jeg tok i mot vekta, og registrerte at den stoppet på 321 gram.

30 % feilmargin på øyemålet. Her må det oppjustering av alle tidligere fangster til…

Vassviktjønna og litt kulturhistorie

Dagen etter fortsatte jeg vestover mot Vasviktjønna. Allerede i bakken opp fra Roasten, kjente jeg bålrøyk og lukten av kokekaffe fra Vasviktjønna. Jeg la diskre inn en liten kursendring, og kom ut av skogen like ved kaffebålet til to karer fra Røros. Taktikken hadde virket, og jeg ble påspandert en kopp kaffe med et par historier som følge.

Rørosingene tipset meg om en mile som lå like ved vannet, så jeg fortsatte dit. Det viste seg å være en mile fra bergverksperioden som aldri var tent på. Det er umulig å si hvorfor de hadde lagt ned så mye arbeid med å samle og stable stokker av grov furu, dekke til med sand, og aldri tenne på mila.

For å bevare kulturminnet var det bygd et åpent tak over mila, men det var ingen skilt eller plakater som fortalte om hva det var en hadde støtt på der inne i skogen. Forhåpentligvis er det ingen som en dag finner en flott gapahuk med hauger av ved inne ved Vasviktjønna…

Etter å ha kikket innom den gamle milen, gikk jeg tilbake til Vassviktjønna og prøvde fiskelykken. Ikke mange kastene senere hadde Panter Martin slått til igjen, og det ble en fin men kortvarig kamp med nok en steikørret. Litt større end en forrige, men ikke noe å skrive hjem om. Ca. 250 gram den også…

Etter en runde med fisking i Vassviktjønna tok jeg kursen tilbake til Abbortjønna og Røvolltjønna, for å gi storørreten en siste mulighet til ende opp som middagsmat. Det ble med forsøkene.

Festlig lag ved Femundens bredder.

Siste dag i Femundsmarka tok jeg kursen til utoset av Nedre Roasten for å følge T-stien ned til Røsanden. Myggen begynte å bli ganske så påtrengende da jeg gikk gjennom bjørkekrattet ved Røvollen og nedover mot Røas utos. Særlig i de frodige myrområdene ble det etter hvert ulevelig. Ja så tett var skyen av mygg at jeg måtte ha på myggnettet mens jeg gikk, noe som trolig er første gang.

Nede ved utoset av Røa søkte jeg derfor tilflukt i ventebua til Statskog for å koke litt middag i ly for myggen. Mens jeg satt der og drakk min tredje kopp kaffe kom to trøndere inn døra. De kunne fortelle at dette var femte turen til Femundsmarka på fem år.

De fortalte om tunge sekker og svette rygger på turen fra Elgå til Røsanden. Jeg skjønte raskt hvorfor sekken hadde vært litt tunge når underholdningen og godsakene de hadde igjen kom på bordet. Mange små bekker… som det heter så fint, fører fort til at mobiltelefoner, minihøytalere og batteripakker for å drifte underholdningen fort blir noen gram.

Tanken på hva som gjør sekken tung ble imidlertid fort glemt når de virkelige godsakene kom på bordet og tok veien over i koppen min. Det ble en hyggelig kveld med Kaptein Morgan og trønderne der i koia, før jeg pakket sammen kokeapparatet og slo leir litt lenger sør langs Femunden.

Min Femundsmarka

Dette er Femundsmarka for meg. Mange hyggelige møter med andre fjellfolk. Historier ved kaffebålet. Lange perioder med resultatløst fiske og dager alene på tur der jeg ikke treffer noen. En blanding som får meg til å komme tilbake år etter år.

Takk for alle hyggelige møter og de gode historiene jeg fikk høre.

Epilog

Anders og Kathrine har skrevet et flott blogginnlegg med bilder fra sin jakt etter storfisken i Femundsmarka. Det endte med at Kathrine fikk en røye på 1,5 kilo.

Bjarne fortsatte sitt eventyr i Femundsmarka, først til fots og så med kano fra Kjäringsjön i Sverige. Etter turen har Bjarne fortsatt sommeren med å reise til Børgefjell.

Mer fra Femundsmarka Femundsmarka

Jeg har et mål om å besøke et nytt fjellområde hvert år. I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt 11 turer på 11 år (2013).

10 år i Femundsmarka – En bildespesial.
Åpne koier og buer i Femundsmarka.
På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013)
Et beist og variert fiske nord i Femundsmarka (2015)