Et sikkert tegn på at det er høst er at det dukker opp jaktbilder på Facebook. Når jeg samtidig leste på Ut.no at «rypejakta er blitt den nye birken – det ultimate statussymbolet for de rike og vellykkede», måtte jeg bare benytte muligheten til å høyne min egen statusen litt.

Sannsynligvis er det 10 år til neste gang jeg tilfeldigvis får muligheten til å være litt snobbete, og, som Ut.no skriver, vise at jeg har «ferdigheter og store ressurser, både fysisk og ikke minst økonomisk».

Dermed klikket jeg meg inn på inatur og kjøpte sesongkort for småviltjakt på statsgrunn i Troms. 10 minutter senere bar det ut døra og til jaktbutikken for å handle inn litt ammunisjon. Det gikk rask opp for meg at jeg måtte lite mer på ferdigheter enn økonomiske resurser. Prisen på en eske med passe grovt hagl er blitt dyrt, for å si det slik, så det gjelder å ikke bomme.

En liten time etter at jeg hadde kjøpt sesongkortet var sekken pakket og jeg gikk opp bakken bak leiligheten for min første jakttur på noen år.

Jeg hadde knapt ladet hagla før en hare kikket frem bak en stein. «Hmm, tenkte jeg, er jo egentlig rype jeg er ute etter. Det stod ikke noe om at det var status å jakte hare». Etter å ha tenkt meg om et par sekunder løftet jeg hagla, siktet og plystret svakt. Haren ble selvsagt nysgjerrig, stoppet og snudde siden mot meg. Pang.

Resten av dagen ble resultatløs. Jeg så ikke så mye som en fjær på fjellet. Men jakta er i gang. Jeg har gjort comeback som småviltjeger.