For 8 dager siden hadde jeg min første skitur med Randoskiene på beina på 1 år, 11 måneder og 10 dager. Løssnøen lå dyp og urørt i fjellsiden, og jeg greide ikke å vente helt til jeg var på toppen før jeg tok av fellene. Jeg måtte kjøre på ski. Gleden var ubeskrivelig.

Det har blitt seks turer etter den første turen. På de fleste av disse turene har jeg ikke vært på toppen. Så snart det begynner å flate ut har jeg funnet et sted, tatt av fellene og lekt meg i løssnøen. I dag tok jeg en skikkelig kortreist tur rett bak leiligheten. Det ble tre turer opp bakken og 700 høydemeter før jeg var fornøyd.

Min første topptur

Det er 21 år siden jeg gikk min første topptur. Jeg hadde selvsagt vært på topper før, både til fots og på ski, men påsken i 1993 var første gang jeg og Rune Morten gikk opp på Kvannfjellet for å renne ned igjen. Utstyr hadde jeg ikke, så jeg gikk på et par gamle treski med klister.

Turen satte varig spor og jeg var hekta. Dette resulterte i at jeg brukte nesten alle dimmepengene på julegave til meg selv da jeg dimitterte fra Skjold i desember 1993. Julegaven var et par fjelltelemarkski (Åsnes Sondre) med tåbinding og lave lærsko. Vinteren 1994 fikk skiene prøvd seg på mange turer

Mye har skjedd med utstyret siden den gangen, frem til jeg i dag kjører på Randoski som er 3 ganger så breie. Skigleden er fortsatt den samme, men med bedre utstyr åpner det seg mange nye muligheter. Nedkjøringen har blitt det egentlige målet med turen.

Topptur er den nye folkesporten

De siste årene har toppturer blitt utropt til den nye folkesporten i media. Velkommen etter vil vel mange si til Turistforeningen og andre «Tradisjonsbærere».

Med stempel som den nye folkesporten har selve toppturbegrepet blitt ganske så utvannet. Selv østlendinger hevder de går på topptur når de besøker en av de skogkledde kollene på Østlandet. Har noen bygd en varde, og det er 100 meter opp, er det en topptur.

Toppturbegrepet har etter hvert blitt så omfattende at omtrent alle driver med det så lenge de ikke går i oppkjørt løype. Nesten som med betegnelsen pudder, som før ble brukt om store mengder upåvirket løssnø. I dag virker det som om pudder er betegnelsen på all snø som ikke enten er skare eller kunstsnø.

Er jeg egentlig på topptur?

Det er mange rare tanker som kan snike seg inn i bakhodet når en går opp bakkene en helt vanlig tirsdag. Er jeg på topptur? Hva er en topptur? Hva er det egentlig jeg driver med?

Av gammel vane kaller jeg det jeg gjør for topptur. Det vil si å gå oppover en fjellside med mål om å kjøre ned igjen. Men stadig oftere er ikke toppene et mål. Ja, det er ofte jeg ikke en gang går opp på toppen. Ofte kan det være før et heng, eller et punkt langt unna toppen som er stedet jeg snur. Noen ganger blir det heller 2 turer i en fin side i stedet for en lang og slak tur helt opp på toppen.

Det er nedkjøringen som er selve målet. Adrenalinet som stiger når skoene klikkes inn i bindingen. Snøspruten i ansiktet på gode dager. Melkesyre i lårene nederst i bakken. Den gode avslappede sofanarkosen som kun kan oppnås etter en god skidag.

Jeg kunne selvsagt kalle det jeg gjør for frikjøring, men det ville være å vanne ut begrepet frikjøring. En pretensiøs hån mot de som virkelig driver med frikjøring. Jeg går jo bare opp helt vanlige fjellsider og kjører ned igjen.

Hva er en topptur?

Jeg ble aldri enig med meg selv om hva jeg driver med, eller hva som fortjener å bli kalt en topptur før jeg var oppe. Så snart fellene var av glemte jeg hele tankerekken og ble oppslukt av svingene ned.

Og for å være ærlig, så er jeg ikke så opptatt av å definere det jeg driver med. Skitur holder lenge for meg.

Kanskje leseren kan hjelpe meg med å svare på spørsmålet. Hva er egentlig en topptur? Og hva kalles det når en ikke går på toppen, men stopper rett over henget og kjører ned igjen?