Skiboms i ville vesten – Del 1: Road Trip

Siste året på allmennlærer studiet i Sogndal bestemte jeg meg for å studere historie i USA. Der borte fant jeg ut at skoleåret var organisert litt annerledes en jeg var vant med, så i januar 2007 hadde jeg plutselig skolefri. Mange av de andre studentene benyttet anledningen til et kortkurs i andre land. Siden jeg allerede var i et annet land, bestemte jeg meg for å bli bedre kjent med den lokale kulturen. Nærmere bestemt skikulturen i Rocky Mountains.

Med tre uker til disposisjon og eventyrlyst i blodet planla jeg den første uken, og lot resten av turen være åpen. Det første målet var Jackson Hole, og så fikk værmeldingen bestemme om jeg kjørte nordover til Montana eller sørover til Utah eller Colorado.

For den som ikke har besøkt USA kan det være vanskelig å forstå dimensjonene i landet. I Sioux Falls, hvor jeg bodde, var jeg omtrent 1500 til 2000 kilometer unna saltvann på alle kanter. Bare statene jeg skulle kjøre gjennom på vei til Jackson Hole – Sør Dakota, Wyoming, Montana og Idaho – er på størrelse med Frankrike og Spania til sammen, og har omtrent like mange innbyggere som Norge.

I Sør Dakota er det to byer av størrelse - Rapid City og Sioux Falls. Mellom disse er det 500 kilometer med flat prærie, bare avbrutt av Missouri River som er den lengste elven i Nord Amerika — I Sør Dakota er det to byer av størrelse – Rapid City og Sioux Falls. Mellom disse er det 500 kilometer med flat prærie, bare avbrutt av Missouri River som er den lengste elven i Nord Amerika

Milevis unna nærmeste bakketopp må småbygdene på prærien sørger for trykk på vannet med vanntårn. Utsikten fra toppen er upåklagelig.

Med slike avstander er det naturlig at turen også måtte bli en klassisk Road Trip med mange små og store avstikkere underveis til skibakkene.

Wall Drug

Gratis venstresko – Wall Drug 347 kilometer, Kaffe 1 quarter – Wall Drug 328 kilometer.

Wall Drug er en av verdens mest berømte drug stores/turistfeller, og du vet du nærmer deg så snart du har forlatt Sioux Falls. Med noen hundre meters mellomrom alle de 350 kilometerne vestover til det lille tettstedet Wall står digre skilt som forteller om enestående muligheter for forfriskninger, og til å bli kvitt noen dollar.

Jeg kunne ikke unngå å tenke på Bill Bryson i det jeg svingte inn på Interstate 90. I boka «Et stort land» beskriver Bryson de store reklameplakatene langs motorveien som den amerikanske versjonen av vanntortur. Etter en stund gjør den endeløse drypp-drypp-drypp effekten til at du mister all dømmekraft, og ikke merker at du svinger av interstaten for å ta en kikk.

Noen hundre kilometer senere langs en snorrett I-90 på vei mot vest, var jeg fortapt. Skiltene brente seg inn i hodet, og jeg var ikke lenger bevisst da jeg svingte av veien i Wall.

Wall Drug ble kjøpt av Ted Hunstead i 1931. Å kjøpe en butikk i et tettsted på 300 personer, midt på prærien, midt under ”The Great Depression, må være så nærme galskap du kan komme. Men Hunstead var en smart kar som skjønte at folk som kjørte over prærien i Sør Dakota var så desperate av kjedsomhet at de ville stanse for hva som helst. Dermed plasserte han ut en mengde ting rundt butikken, for eksempel en dinosaur i full størrelse, og en stang med skilt som anga retning og avstand til steder over hele verden. Men først og fremst satte han opp utallige reklameskilt langs veiene, og lovet gratis isvann til den som stoppet. Butikken ble raskt fylt med et komplett utvalg av turistsuvenirer, og snart strømmet folk på.

I dag tar Wall Drug opp mesteparten av plassen i det lille tettstedet, og er omgitt av enorme parkeringsplasser. I høysesongen kan det være et femsifret antall besøkende om dagen, men i januar var det tydeligvis ikke riktig årstid for å være på tur. Jeg kunne parkere på Main Street, rett utenfor inngangen.

Etter å ha ruslet rundt i de mange avdelingene noen timer, og plukket med meg noen unødvendige suvenirer, fortsatte jeg videre mot vest.

En ensom Cowboy

Da jeg kom ut på motorveien igjen var solen på vei ned i vest. Mens dekkene på bilen sang sin landeveissang over prærien kjørte jeg inn i solnedgangen. Radioen spilte country musikk, og snart befant jeg meg i en tilstand av melankolsk oppstemthet.

Jeg var en ensom cowboy som red inn i ville vesten.

Gambling i Deadwood

Wild Bill Hickok ble skutt og drept i Deadwood, Sør Dakota

Det gikk ikke mange kilometerne før det dukket opp nye skilt langs veien: «Wild Bill lives – Deadwood Exit 30». Jeg skjønte raskt hvor jeg kom til å sove den natten, og noen timer senere sjekket jeg inn på et billig hotell, slengte fra meg sekken og vendte umiddelbart tilbake ut i gata i Deadwood.

Ivrig etter å snuse inn litt av stemningen i den gamle gullgraverbyen styrte jeg bootsene inn på Old Number 10 Saloon. Det var som å ta steget rett inn i TV-serien Deadwood. Gulvet var dekt med sur sagmugg, og på veggen hang stolen til Wild Bill Hickok. Jeg gikk frem til baren for å bestille meg en øl, mens jeg så for meg et pokerslag mellom Poker Alice og Wild Bill, med Calamity Jane som tilskuer.

Å gå inn på Old Number 10 Saloon er som å ta steget rett inn en Westernfilm.

Helt autentisk er ikke Old Number 10 Saloon. Tidligere lå den på andre siden av gaten, og der henger det i dag et skilt som markerer stedet der Wild Bill ble skutt 2. august 1876.

Deadwwod er det eneste stedet i Sør Dakota hvor gambling er lovlig. Etter å ha drukket opp ølen gikk jeg derfor videre langs Main Street og ble fristet til å stikke inn på et av de mange kasinoene. Hensikten med gamblingen er å skaffe inntekter til bevaring av byen. Resultatet er at mens det er kasinoer og suvenirbutikker i første etasje i de fleste bygninger, er fasader og andre etasje forsøkt bevart slik byen så ut for hundre år siden. Løfter en blikket, og kikker opp, kan en se lettkledde modeller som står i vinduene og venter på kunder i det som en gang var en rekke med bordeller for gullgraverne.

Gambling i første og gledespiker som venter på kunder i andre etasje.

Danser med Ulver ble spillt inn i The Black Hills området, og stjerner som Kevin Costner bodde på Franklin Hotell i Dedwood.

Etter å ha gamblet vekk en dollar kjøpte jeg med meg noen postkort på en suvenirbutikk, før jeg gikk tilbake til hotellet.

Devils Tower

Etter en stabel med pannekaker og lønnesirup neste morgen, tok jeg med kamera og gikk ut for å se Deadwood i dagslys, før jeg kjørte videre mot vest. Turen gikk gjennom Spearfish Canyon før jeg krysset grensa til Wyoming og styrte mot Devils Tower.

Wyoming er den staten i USA hvor hver innbygger har mest tumleplass. Selv Alaska blir tettbefolket i forhold til Wyoming. For å sette ting litt i perspektiv er staten mer som et land å regne, og da mener jeg ikke lekeland som Sveits eller Nederland. Wyoming er større en Storbritannia, og i hele denne store staten er det mellom 5 og 600 000 innbyggere. Det gir alburom, for å si det slik. Likevel bor de fleste i noen få byer, og resten er folketomt. Skikkelig folketomt.

I øst deler Wyoming grense med Sør Dakota i The Blackhill fjellene. I vest begyner Rocky Mountains, og staten grenser til Montana og Idaho. Mellom The Blackhills og Rocky Mountains består Wyoming av endeløse sletter. Midt i all denne flate endeløsheten stakk en stor rød stein opp. Devils Tower.

Devils Tower kan kun beskrives som et naturfenomen der det stiger 386 meter opp fra de småkuperte slettene rundt. Der jeg står og ser opp på monolitten er det lett å forstå hvorfor urbefolkningen har så mange myter rundt fjellet. Favoritten er Lakota indianernes forklaring på hvordan Devils Tower ble dannet.

I følge myten var to Lakotagutter ute på Prærien da en gigantisk bjørn gikk til angrep. Guttene forsøkte å rømme vekk fra bjørnen. Men slettene var flate og det var ingen steder de kunne gjemme seg for bjørnen. Da begynte Lakotaguttene å be, og plutselig steg bakken opp under de. I sikkerhet på toppen så de hvordan den gigantiske bjørnen forsøkte å klore seg opp fjellet. De mange loddrette rissene på Devils Tower er sporene av bjørnens klør.

I dag er Devils Tower et mekka for klatrere som vil prøve seg på rissklattring, og Lakota indianerne holder fortsatt sin hellige soldans på stedet ved sommersolverv.

Bozeman Montana

Etter Devils Tower fortsatte jeg mot Montana. Cruise kontrollen ble satt på 75 miles (120 km/t) og i time etter time forandret landskapet seg lite. Så begynte snøkledde fjell å stige opp i vest. Endelig nærmet jeg meg Rocky Mountains.

Etter timer bak rattet er det godt å endelig se fjell i horisonten.

Det var mørkt før jeg krysset grensen til Montana og var fremme i Bozeman. Raskt fant jeg meg et rom for natten og gikk ut for å finne noe å spise. Etter hvert havnet jeg på en bar og kom i snakk med noen lokale skikjørere. Jeg fortalte at skiene lå igjen i Norge, og at jeg satset på å leie ski dit jeg kom. Skikjørerne mente det kunne bli vanskelig å få leid gode telemarkski, så de tipset meg om å stikke innom Barrel Mountaineering neste morgen.

Dagen etter tok jeg turen til Barrel Mountaineering for å se på ski. Det viste seg å være en liten entusiastbutikk, akkurat slik en god friluftsbutikk skal være. Folkene på butikken var selv ivrige skikjørere og klatrere som kjente utstyret de solgte, så det tok ikke lang tid før jeg hadde plukket ut et par K2 Hippy Stinx med G3 bindinger. Mens skiene ble montert ble det slått opp kaffe og jeg fikk mange gode tips om hvor turen burde gå etter Jackson Hole. Før jeg forlot butikken fikk jeg med meg termokopp (som ble fylt opp med kaffe før jeg gikk ut døra) og en Nalgene flaske på kjøpet, og så kunne jeg kjøre videre.

Jackson Hole

Med nye ski i baksetet begynte skifeberen å gjøre seg gjeldene for alvor. Nå var det bare en lang dag med kjøring igjen før jeg var fremme i jackson Hole, så jeg satte på litt ACDC og kjørte sørover langs Higway 191

Mens ACDC rocket i vei på stereoen passerte jeg Lone Mountain og Big Sky før jeg passerte grensen til Idaho. Over Idaho Plains ble det flatt igjen, men utsikten mot øst til Targhee og The Teton Range opprettholdt kriblingen etter å stå på ski. Denne dagen ble det med en liten stopp i Ashton for å spise før jeg kjørte over Teton Pass og endelig fikk se Jackson Hole.