Etter en natt i Hot Springs styrte jeg inn på en smal og svingete vei gjennom Custer State Park i the Black Hills i Sør Dakota. Veien snodde seg rundt rullende åser fulle av ville dyr. Jeg fikk øye på et par ville kalkuner inne i skogkanten, kjørte forbi en flokk med pronghorn (prærieantilope) på en gresslette og små flokker med white tailed deer (omtrent som rådyr) brydde seg ikke om at det kom en bil kjørende.

The Black Hills rett og slett yret av dyreliv, så det var vanskelig å holde seg på veien. Etter en stund fikk jeg øye på noen store mørke flekker på et åpent område. Bison.

Danser med Ulver

En bison er ikke til å spøke med, så jeg passet på å ha god avstand da jeg parkerte bilen for å studere dyrene. Et fullvoksent dyr kan veie et tonn, og er betraktelig raskere til beins en det jeg kan klare å forflytte meg, selv på en god dag. Jeg holdt meg derfor i nærheten av bilen, klar til en rask retrett om et av dyrene begynte å sparke i bakken og blåse i nesen. Ikke det at bilen ville hjulpet mye mot en Bison i full galopp, men det føltes i det minste litt tryggere.

I et lite hefte jeg hadde plukket med meg fra hotellet kunne jeg lese at flokken var på godt over 1500 dyr, og var den samme som ble brukt under innspillingen av «Danser med ulver». Siden flokken har et mer begrenset område å trekke over en i tidligere tider drives det i dag forvaltning av flokken. Som del av dette er det hver høst mulig å være tilskuer når flokken blir flyttet til et nytt område.

Jeg kikket på de store dyrene, og så for meg hvordan det ville være å se 1500 bison komme galopperende mot meg over åskammen. Det hadde garantert blitt behov for å vaske underbuksa…

Boondogling

Da Roosevelt skulle forsøke å få bukt med depresjonen på 30-tallet iverksatte han mange tiltak for å skape arbeid til folk. Roosevelt var også en av forkjemperne for å bevare naturområder og opprette nasjonalparker. Dette førte til mange totalt unødvendige prosjekt, og opphavet til favorittordet mitt på engelsk: Boondogling.

Kort forklart betyr boondogling å utføre arbeid for å utføre arbeid. Om det er nyttig eller ikke, er ikke så nøye, så lenge det gir arbeid og folk får penger i lomma. Med penger i lomma kan folk handle mat og andre ting på butikken. Sakte men sikker vil da økonomien begynne å bygge seg opp. Det var i det minste teorien.

Grunnen til at jeg liker ordet, bortsett fra at det flyter godt i munnen, er de mange prosjektene som ble satt i gang i the Black Hills. Naturskjønne veier ble bygd. Steinbroer med vakre buer ble reis. Og var det mulig å lage en liten tunell, ja så ble det sprengt en liten tunell.

Etter flokken med Bison tok jeg inn på en av disse veiene som ble bygd kun for å være vakre å kjøre på. Nedles Higway så ut til å være en skikkelig klatreperle der den snirklet seg forbi fristende granittsøyler, og gjennom en rekke små tuneller.

Mount Rushmore og Crazy Horse

Etter hvert nærmet veien seg en siste tunell fikk jeg øye på fire velkjente ansikter i andre enden av tunellen. Jeg hadde kommet til «the Tunnel View». Da arbeidsgjengen hugget ut veien på 30-tallet passet de på å lage en tunell der en fikk rammet inn Mount Rushmore, som en gjeng steinhuggere hamret på i andre enden samtidig. Slike innfall skal en lete lenge etter i dag.

På andre siden av tunellen fant jeg en nesten tom parkeringsplass ved Mount Rushmore. Jeg ruslet opp for å ta fjellet der de fire presidentene er hugd ut i stein nærmere i øyne. En kan si mye om Mount Rushmore, men å se dimensjonen på ansiktene som er hugget ut i granitten er imponerende.

Litt lenger sør for Mount Rushmore har en halvgal steinhugger startet med et prosjekt om å hugge ut den legendariske indianerhøvdingen Crazy Horse sittende på hesten sin mens han pekte ut over The Black Hills og sier «This is my land». Dimensjonene er enorme. Om prosjektet noen gang blir ferdig vil Crazy Horse kunne ta hele Mount Rushmore under armen og ri inn i solnedgangen.

Det er som om Vigeland i sin tid skulle ha funnet frem meiselen og omgjort Svolværgeita til en statue av Harald Hårfagre, med horn og alt. Helt utrolig galskap. Fantastisk unødvendig, og monumentalt idiotisk. Jeg elsket det.

Epilog

Omsider begynte jeg å bli mett på opplevelser og kjente at det er bare så mye en kan ta inn før en må ta en pause. Jeg hadde pakket inn så mange steder og opplevelser i tre uker på veien at jeg måtte ha tid til å fordøye inntrykkene før jeg kunne se mer. Det var tid for å vende hjem.

Jeg svingte ut på Interstate 90 i det sola var i ferd med å gå ned. En full præriemåne steg opp i øst, mens dekkene sang sin melankolske landeveissang. Jeg lot tankene vandre der jeg kjørte gjennom natten.

Bak meg lå tre uker fulle av skikjøring og opplevelser. Foran meg lå siste semester på lærerutdanningen. Snart ville jeg ha papirer som viste at jeg var god kvalifisert til å være engelskgramtikklærer med historie på si.

Tanken på å skulle bli innelærer fristet ikke. Var det noe de siste ukene hadde vist meg var det at jeg ikke greide meg uten natur og fysisk aktivitet. Friluftsliv kunne ikke reduseres til en helgeaktivitet for å hente seg inn, og lade batteriene før en ny uke innendørs.

500 kilometer senere hadde jeg bestemt meg. Jeg greide ikke tanken på å bli innelærer. Jeg ville skaffe meg den formelle kompetansen for å jobbe utendørs. Jeg ville satse på friluftsliv.

Høsten etter startet jeg på Bachelorstudiet i Friluftsliv i Sogndal.

En miniserie

Teksten er fjerde og del i en miniserie fra en tre ukers ski og Road Trip i Rocky Mountains og området rundt i 2007.

Del 1: Road Trip
Del 2: Jackson Hole
Del 3: Big Sky Country
Del 4: The Black Hills

Lesestoff og kilder

The Black Hills – Wikipedia
Custer State Park- Wikipedia
Mount Rushmore – Wikipedia