For 9 år siden la jeg ut på en tur utenom det vanlige. Jeg gikk i tre dager og to netter med utstyr for under 1000 kroner. Igjen og igjen spurte jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg dette?

Ikke var det et veddemål, ikke hadde jeg noe å bevise, og for å gjøre det komplett så fortalte jeg aldri noen om turen. Så hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor gikk jeg på tur med utstyr for under 1000 kroner? Jeg har fremdeles ikke noe godt svar.

Utstyrshysteri

Det hele startet med at jeg kjedet meg en sen sommerkveld. Jeg klikket meg rundt på nettet og havnet på diskusjonsforumet til magasinet Friluftsliv. Der fant jeg en tråd med tittelen «Utstyrshysteri», eller noe lignede.

Det var den samme diskusjonen som har pågått på nett helt siden noen fant ut at det var lurt å putte en spiss stein fremst på pilen. «Trenger en skalljakke til 4000 kroner, eller holder det med billigklær?». «Da jeg startet med friluftsliv…».

Noen hadde luftet tanken om en tur med utstyr for under 1000 kroner. Jeg leste, og kommenterte at en lett finner en brukt Ludviksekk til 100 kroner. Flere kommenterte med hva en kunne finne billig, og hvor unødvendig det var med skikkelig utstyr. En tanke snek seg inn i bakhodet. Jeg skrev det ikke, men der satt jeg og ga «gode» råd om ting jeg ikke hadde forsøk, og det var sikkert mange andre som gjorde det samme – snakket om ting vi egentlig ikke hadde erfaring med.

Var det derfor jeg dro på tur? Tja, egentlig ikke. Saken var den at jeg hadde en gammel Ludviksekk i kjelleren, og, som sagt, så kjedet jeg meg.

Et realitykonsept: Tusenkronersturen

Etter å ha lest ferdig snurret tanken om en tur med utstyr for under 1000 kroner fortsatt i bakhodet. Dette kunne være en ide til en realityserie: Deltagerne får utlevert et kart med inntegnet rute og tusen kroner til å skaffe det nødvendige utstyret. I hodet mitt hørtes det ut som en god ide der og da, så jeg tenkte: «Hvorfor ikke? Jeg gjør det».

Jeg fant frem notatboka, og utvidet realitykonseptet stadig mer. Noen regler må en jo selvsagt ha før en kan legge ut på tur:

1. Du skal gjennomføre en tur langs ruten som er tegnet inn på kartet.
2. Turen skal gjennomføres alene, og uten assistanse fra andre personer.
3. Du får 1000 kroner, og skal selv skaffe utstyret til turen.
4. Du velger selv hva som du skal ha med, og hvor du handler utstyret.
5. Det skal maksimalt være 20 ting med på turen.
6. I tillegg til utstyret skal det være med mat og en sikkerhetspakke. Dette er ikke med i beløpet, men må få plass i sekken.
7. Det skal være med et kamera til å dokumentere fadesen.

Ut på handletur

Dagen etter fant jeg frem et ark, og satte opp en handleliste. Så startet første oppgave: Skaffe turutstyr for under 1000 kroner.

Det er mange steder en kan finne billig turutstyr som holder for en tur eller to. Blant mye skrot på Fretex og loppemarkeder ligger det enkelte brukbare ting. Europris, Biltema og andre billigbutikker har gjerne ting de kaller for friluftsutstyr. Går en innom et militærutsalg koster det ikke mye for gammel og brukt utstyr. Jeg startet med å ta turen til en butikk med gamle militæreffekter litt utenfor Molde.

På militærutsalget fant jeg tykke ullsokker, solide støvler, en ny feltbukse og litt annet utstyr som ikke en gang forsvaret ville bruke lenger. Deretter gikk turen videre til Europris og Felleskjøpet for å se om jeg fant noe som kunne brukes på turen. 2 timer senere hadde alt jeg trengte for tusenkronersturen.

Utstyrslista ved start

I god Thoreau stil førte jeg nøye regnskap over alle utgifter til tusenkronersturen. Noe av utstyret lå allerede og støvet ned i kjelleren, så det sjekket jeg bare prisene på.

Klær

• Underbukse: Sjekket billigste på Europris og brukte en fra skapet: 20 kr
• T-skjorte: Reklameskjorte: gratis.
• Ullsokker: Solide ullsokker fra forsvaret: 30 kr
• Bukse: Eldre modell feltbukse fra forsvaret, ubrukt: 100 kr
• Skjorte: Eldre modell arbeidsskjorte fra forsvaret, brukt: 75 kr
• Jakke: Regnjakke med kamomønster, brukt: 75 kr
• Genser: Forsvarets ullgenser, brukt: 100 kr
• Hodeplagg: Svensk feltlue, ny: 50 kr
• På beina: Viking slagstøvler fra militært overskudd, ubrukt: 150 kr

Utstyr

• Sekk: Forsvarets Ludviksekk brukt av 66 Johansen fra Alta: 100 kr
• Sovepose: Brukt militær kneppepose med tre lag: 90 kr
• Kniv: Morakniv med rødt skaft fra Europris: 27 kr
• Presenning: Grønn, 3x5m fra felleskjøpet: 50 kr
• Tau: 10 meter fra Europris: 30 kr
• Myggolje: STOPP fra Europris til: 40 kr
• Fyrstikker: Hva koster en pakke? 5 kr
• Toalettpapir: Stjal noen meter fra et offentlig toalett: Gratis
• Vannflaske: Tom saftflaske, panten er 2,50, men ble pantet etter bruk: Gratis
• Kokekar: Hermetikkboks med spagettigryte: Gratis (mat)

Regnskapet for hele turen ble:
Klær: 600 kroner
Utstyr: 342 kroner
Totalt: 942 kroner

Så med utstyret på plass, og penger til overs, var det tid for å pakke sekken og stikke på tur.

Jeg fant, jeg fant

Neste dag tok jeg sekken på ryggen, gikk ut bakdøra og var klar for et mikroeventyr. Det tok ikke lang tid før jeg gikk forbi noen rester etter et sauegjerde. «Jeg fant, jeg fant», sa jeg som Espen Askeladd i eventyret, og plukket med meg litt streng fra gjerdet. Strengen kunne helt sikkert brukes til noe senere.

Fem timer senere var jeg fremme ved Langdalsvannet og spente opp presenningen som en gapahuk, før jeg sanket ved til bålet. Med stor grundighet sorterte jeg veden etter størrelse og bygde opp et perfekt bål. Never i bunn, tynne kvister, litt tykkere kvister, og et godt lager av grovere kubber for å fyre ut over kvelden. Deretter var det bare å sette fyrstikken bort til neveren og se flammene spre seg.

Stolt over å ha fyrt bålet med en fyrstikk fant jeg frem boksen med Spetti for å lage meg et kokekar. Først brukte jeg Morakniven til å åpne boksen, så kom strengbiten fra gjerdet til nytte. Jeg laget et hull i hver side av boksen, og bøyde strengbiten til som hank.

Mens kveldens middag putret over flammene, spikket jeg en liten skje av en bjørkekvist. Skjeen fungerte bedre enn Spettien smakte, men jeg ble da mett av en liter ubestemmelig pasta imitasjon.

Etter middagen rullet jeg ut min nye trelags sovepose til 90 kroner. Modell 1945, stod stemplet på trekket. Den ble et tykt og behagelig underlag resten av kvelden mens jeg lå i gapahuken og stirret inn i flammene.

Til slutt var veden oppbrent, og jeg krøp jeg ned i soveposen. Eller, navigerte meg frem mellom lagene, til jeg omsider fikk alt på plass, og kunne strekke meg ut.

Gnagsår og leverposteikaffe

Morgenen etter kastet jeg sekken på ryggen. Den kjentes lett ut, helt til den traff mine såre skuldre og frembrakte et umiddelbart flashback til aspiranten. Så inderlig godt husket jeg hvordan vi hatet Ludviksekken, og jubelen den dagen vi ble tatt opp på oppklaringslinja og fikk utlevert Reckon Pack. Reckon Pack med polstrede skulderreimer og skikkelig hoftebelte. Aldri mer skulle vi bære på en Ludviksekk med skolisser til skulderreimer.

Jeg fortrengte flashbacket og satte i marsj mot Lunddalsvatnet. Turen videre gikk gjennom fuktig myr, og mine nye flotte Vikingstøvler kom til sin rett. Jeg kunne vade over små bekker og holdt meg både tørr og varm på beina. Grepet var ikke like imponerende, så da det begynte å gå nedover forsvant beina under meg og jeg endte på ræva.

Etter noen timer merket jeg at støvlene, med stor iver, hadde gnagd seg inn i hælene. Etter hvert hadde blemmene vokst seg til respektabel størrelse, så etter at gapahuken var satt opp ble jeg sittende med bare føtter ved bålet resten av kvelden.

Kaffekopp hadde jeg glemt på utstyrslista, selv om jeg kunne tatt med en snyltekopp uten å sprenge budsjettet. Dermed måtte jeg improvisere. En bjørkegrein med passende vinkel ble splittet og tilpasset slik at den fungerte som en hank på en tom leverposteiboks. Første koppen hadde en tydelig bismak av tidligere innhold i koppen. Leverposteikaffe. Etter et par kopper var det slutt på bismaken, og jeg kunne nyte ekte bålkaffe resten av turen.

Etter turen

Dagen etter lå jeg lenge før jeg pakket sammen og gikk hjem igjen. Ludviksekken ble satt bakerst i boden, og der ble den stående til jeg flyttet noen år senere. Utstyret hadde fungert fint på tur selv om jeg savnet polstrede skulderreimer, hoftebelte, telt med myggnett og gode sko.

Uka etter pakket jeg sekken og reiste på fisketur i Sunndasfjella. Ludviksekken fikk stå i fred innerst i boden med alt utstyret urørt. Turen ble gjennomført med telt, skikkelig sekk og gode fjellsko som ikke ga meg gnagsår, helt uten dårlig samvittighet.

På nett fortsatte diskusjonen, og redaksjonen i Friluftsliv hoppet på ideen om en tur til under tusen kroner. Det endte senere i en serie spredt ut over tre nummer av magasinet. En lignende artikkel uten beløpsgrense har også endt opp i Fjell og Vidde, der det handlet om brukt utstyr fra brukthandel. Loppemarked er enda ikke brukt, så den kommer snart.

Alle disse artiklene handler om det samme. Noen som har utstyrsboden full prøver å vise at en ikke trenger nytt og flott utstyr for å dra på tur.

Utstyrshysteri og anti-utstyrshysteri

Debatten om hva en trenger på tur er like gammel som menneskeheten, tror jeg. Helt siden en kreativ steinalderjeger banket til en flintstein og satte den fremst på en pil har debatten rast. «Vi greide jo å fange dyr før, så hvorfor skal vi lage nye piler?», var helt sikkert den første reaksjonen fra resten av jaktlaget.

Diskusjoner om utstyrshysteri er en gjenganger på nettforum om friluftsliv. I frustrasjon over at folk stadig skal ha noe nytt, forsøker noen å gjenskape utstyrshysteriet med motsatt fortegn. Dermed er debatten i gang.

Utstyrshysteri eller anti-utstyrshysteri, kall det hva du vil. En trenger ikke å bytte jakke hver gang det kommer en ny farge. Samtidig er det like meningsløst å hevde at en ikke skal kjøpe kvalitetsutstyr. Det er mulig å tenke kritisk over hva en har behov for, uten å gjenskape utstyrshysteriet med motsatt fortegn. Det handler om å velge det en selv er komfortabel med.

9 år etter tusenkronersturen

Jeg fortalte aldri noen hele historien den gangen jeg var på tur, men lot den støve ned i turdagboka. 9 år senere ligger jeg med feber og leser i den gamle turdagboka fra 2005. Mellom en tur på Hardangervidda og Dovrefjell finner jeg notatene fra turen.

I turdagboka står historien med realitykonsept, detaljert budsjett og tanker om utstyrshysteri. 9 år senere tenkte jeg det var tid for å dele historien, til skrekk og advarsel for andre som måtte ha lignende tanker.

Jeg vet enda ikke hvorfor jeg gikk turen. Det eneste jeg er sikker på er at jeg brukte flere hundre kroner på utstyr jeg aldri brukte igjen. Og så kjedet jeg meg den uken.