Fiskestangen min ble kjøpt en gang i forrige årtusen. 6 fot ultramyk karbon med helaksjon. Jeg fisker med sluk og spinner. Panter Martin spinner. Med en 6 grams Panter Martin med kobber skje kan jeg få spinneren til å passere 20 cm foran øynene på ørreten.

Det er imidlertid ikke alltid fisken er enig med meg i at en Panter Martin er det som frister. Etter en helg der fisken vaket rundt sluken, og ikke ville ha noe jeg fristet med. Noen ganger har jeg til og med vurdert om jeg skulle prøve fluefiske.

Fluefisker. De som har forsøkt seg med fluestanga har aldri vært helt de samme når de har kommet hjem. Sakte men sikkert mister de sin evne til å kommunisere suksessfullt med andre mennesker. I stedet gir de fra seg uforståelige gloser: «Tok på tørt, cadis, nymfe, klekker, ninjafiske», roper de ut gjentatte ganger. Den tautologiske kraften av ordene fanger fluefiskeren stadig dypere inn i galskapen, helt til de lar nysnøen ligge urørt og heller sitter bøyd over fluebinderutstyret på fine vinterdager.

Det er en fryktelig skjebne, vær du sikker. Likevel, kjære leser, denne helgen har jeg sunket så langt ned at jeg har forsøkt meg som fluefisker. Jeg ordnet med en fluestang jeg kunne prøve og dro på fisketur.

Hvor vanskelig kan det være?

Med sur nordavind og skyer som truet med nok en sluddbyge var ikke forholdene de beste for en som ikke har forsøk fluefiske tidligere. Men hvor vanskelig kan det være? Jeg har jo sett folk fiske med flue før. De står og veiver litt med stanga, og så plasserer de flua rett foran nesen til ørreten. Det kan vel ikke være så vanskelig?

Da jeg kom frem til det lille vannet jeg hadde sett ut var det tre flotte ørreter som svømte rundt inne på grunna. Fingrene begynte å skjelva bare av synet, og da de en etter en gikk opp for å ta et innsekt steg pulsen til nye høyder.

Jeg fikk satt sammen stanga og kikket ned på flueboksen. Jeg hadde ingen anelse om hvilke flue jeg skulle bruke. Jeg tok flua øverst til venstre, og så fikk jeg heller jobbe meg systematisk gjennom boksen. Å tre sena gjennom det lille hullet med kalde og skjelvende fingre var imidlertid ikke så lett. Det tok alt jeg hadde av konsentrasjon før jeg hadde bundet fast flua.

Ikke så enkelt

Omsider var jeg klar for å prøve mitt første kast med stanga. Det var da jeg oppdaget at som fluefisker må en ha like stor plass bak som foran. Et par sving med stanga, og så hadde jeg på en liten bjørk. «Ja ja, bare slik en må forvente som nybegynner», tenkte jeg, og klatret opp i treet.

Jeg fant et nytt sted med mer plass før neste forsøk. Nå gikk det bedre. Jeg fikk ut mer og mer snøre, og var klar for å plassere flua rett der det vaket sist. En siste sving, og jeg lot snøret gli ut på vannet. Selvsagt landet hele fortommen i en liten haug helt inne ved land. Det samme skjedde på de neste kastene.

Etter hvert fikk jeg til å strekke snøret mer ut, og fikk flua flere meter ut fra land. Jeg kunne til og med se fisken svømme uinteressert forbi. Den var tydeligvis selektiv, tror jeg det er fluefiskerne sier. Jeg byttet flue og forsøkte noen kast til før jeg gikk videre til et annet vann.

Noen gode tips

Litt senere traff jeg på en annen fluefisker. En nordmøring bosatt i Tromsø. Jeg spurte om å få se på litt mens han kastet, og fikk med meg noen gode tips om kasteteknikk jeg kunne prøve selv. Han kikket også på flueboksen, og så ikke noe som lignet på det han selv fisket med. En klekker.

Etter en liten prat ruslet jeg tilbake til det første vannet for å prøve igjen. Jeg prøvde tipsene jeg fikk med fra Nordmøringen, og fikk raskt mer tak på kastingen. Etter å ha kroket litt lyng og en eine fikk jeg plassert flua fem meter ut fra land. Det var jeg ganske fornøyd med, særlig siden fisken vaket rett inne ved land. Noe fisk ble det derimot ikke.

Etter å ha forsøkt noen timer fikk jeg på enda en bjørk. Å klatre opp i tynne greiner var ikke mulig, og det endte med at flua ble igjen oppe i treet. Uten flue på sena, og med fingre som var så kalde at de ikke greide å knytte på en ny var det tid for å ta kveld.

Tanker etter en dag som fluefisker

Mitt første forsøk som fluefisker endte med en eine, to bjørk og en del lyng. Selv om den ene bjørka hadde fin størrelse er det ingen fangst å skryte av. Men takket være noen gode tips fra Nordmøringen jeg traff fikk jeg til å plassere flua på vannet.

Jeg kjente også spenningen, elementet av jakt, som ligger i fluefiske. Spenningen ved å se fisken vake innenfor kastehold. Knytte på en flue. Snike seg forsiktig i posisjon og forsøke å plassere flua der fisken står. Spenningen i det flua lander. Selvsagt skal det mye erfaring og trening til før en klarer å velge rett flue og plassere den helt nøyaktig, men et sted skal en starte.

Jeg er imidlertid ikke helt klar for å legge vekk min gode gamle abu stang. Den har for mange gode minner med seg. Det er også sjeldent jeg er på fisketur. Jeg er først og fremst på tur. Fiske er noe jeg gjør mens jeg er på tur, og da er slukstanga perfekt for noen kast underveis.

Men det var moro å prøve noe nytt. Det er alltid en god opplevelse å kjenne at en får til noe nytt. Jeg tror nok det fort kan bli flere turer med fluestang. Først skal jeg imidlertid se noen instruksjonsvideoer på youtube, og så er jeg klar ved neste forsøk.

Kanskje rekker jeg å lære meg fluefiske før det er tid for vårfiske her i nord.