«Vi møtes ved Irggasjavri på tirsdag», var den ikke fullt så detaljerte avtalen Anders og jeg ble enige om på SMS. For å være sikker på at vi ikke rotet det til ble vi enige om at den som kom først fant en fin teltplass på vestsiden. Dermed så det ut til å bli et nytt turmøte med sunnmøringene Anders og Kathrine. Denne gangen i mitt eget nærområde: Øvre Dividal nasjonalpark.
1400 kilometer til turstart
Vi hadde egentlig tenkt å få til et møte i Tromsfjellene tidligere på sommeren, men da det enda ikke var isfrie vann 1. juli ble det ikke noe av turen. Mens Anders og Kathrine fortsatte med sitt tureventyr på Nordkalotten tilbrakte jeg ferien på Nord-Vestlandet.
Nå var det blitt fredag 1. august, og det var tid for å pakke sammen etter en lang og herlig tursommer i heimfjella. Etter å ha feiret bursdagen min på lørdag pakket jeg bilen på søndagen. Litt utpå dagen var jeg klar for å reise nordover og avslutte ferien med noen dager på fjellet.
Kjøreturen nordover var så begivenhetsfattig som bare en kjøretur langs E6 kan være. Stopp for å fylle kaffe for hver Statoilstasjon, en matbit i Steinkjer, skogbrann ved Snåsa, 3 timer i baksetet på Saltfjellet, frokost i Fauske og 25 timer senere var jeg fremme i Bardufoss og kunne pakke ut. En liten time senere hadde jeg pakket ut av bilen, pakket om sekken, skiftet til turklær og var klar for tur.
Før jeg gikk ut døra sjekket jeg værmeldingen. Det var varslet tordenbyger senere på ettermiddagen, og det samme gjaldt dagen etter. Lite lysten på å starte turen i øsende regnvær og våte klær bestemte jeg meg for å ta med et ekstra sett regnklær og tørt skift tilgjengelig i bilen, og stoppe ved Veslevatnet mens jeg ventet på at Tordenbygen skulle passere.
Omtrent samtidig med at kilometertelleren på bilen passerte 1400 kilometer siden jeg startet dagen før traff de første regndråpene frontruten. Snart regnet det jevnt, og tordenskrall kunne høres i det fjerne.
Fin plass med utedo
Etter en halvtime ved Veslevatnet begynte det å klarne opp. Snart var himmelen igjen blå, så jeg gikk tilbake til bilen for å skifte til tørre klær før jeg kjørte inn til Frihetsli for å starte den egentlige turen.
Det begynte å bli kveld da jeg kom frem til Frihetsli. Planen var derfor å starte med å gå inn til Ole Nergård bua for en god og lang nats søvn før jeg fortsatte innover dalen i retning Irggasjavri.
Ole Nergård bua viste seg å være en trivelig liten koie nede ved elvekanten. 2 sengeplasser, et lite bord, en vedovn, vedstabel utenfor, utedo, og ikke så veldig mye mer. Jeg tente raskt opp på bålplassen utenfor og satte over middagen. Mens jeg ventet på at maten skulle bli ferdig pakket jeg ut liggeunderlaget og soveposen. Da viste det seg raskt at mitt trofaste Thermarest underlag hadde fått nok et hull. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Gå aldri ut døra uten duct tape. Noen biter med tape senere var underlaget tett som nytt, og etter en middagsbit sovnet jeg som en stein.
Thunderbolts and lightning, very very frightening
Neste morgen gikk jeg videre forbi Dividalshytta og Havgahytta for å komme frem til avtalt sted ved Irggasjavri. Terrenget var lettgått, og med unntak av et par små vad gikk det fort sørover. Etter hvert som jeg kom til myrene etter Havgahytta begynte det også å bli tett mellom multene.
Mens jeg beitet meg over den ene flotte multemyra etter den andre begynte det å buldre i sør. Jeg kunne se veggen med tunge grå skyer komme mot meg, og satte opp farten. Det fristet lite å have midt i en heftig tordenbyge ute på myrene, så jeg småløp i retning Guomojavrrit mens jeg tenkte «telt, kaffe».
Fremme ved det største av Guomojavrrit kjente jeg temperaturen synke og vinden komme. Uten et sekund å miste slengte jeg fra meg sekken og fant frem teltet. De første dråpene landet akkurat i det jeg satte ned de siste pluggene, og før jeg fikk fylt kjelen og krøpet i sikkerhet pøste det ned.
Smådryppende fyrte jeg opp primusen og kokte kaffe mens en strofe fra Queen gikk på repeat i bakhodet: «Thunderbolts and lightning, very very frightening». Å sitte alene i et lite telt midt på fjellet mens det tordner og lyner utenfor er ikke en drømme situasjon for å si det slik. Med kaffekoppen som trøst krøp jeg sammen midt i teltet og håpet det snart var over.
Turmøte ved Irggasjavri
Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Lettet over å igjen se blå himmel lot jeg telt og utstyr tørke en halvtime før jeg pakket sammen og gikk videre. Ikke lenge etter passerte jeg Moarsejavri, og så vakringer etter grov fisk ute på vannet. «Her var det fint, flotte teltplasser, stor fisk, hit skal jeg tilbake», noterte jeg i bakhodet, og prøvde et par kast før jeg fortsatte.
Fremme ved Irggasjavri gikk jeg langs vestsiden for å se om jeg så det røde teltet til Anders og Kathrine. På kartet la jeg merke til et område som viste åpent og tørt terreng, så jeg regnet med at de hadde funnet veien dit. Jeg ble likevel gående langs vannkanten, og prøvde noen resultatløse kast underveis.
Rett etter dagens siste vad var jeg fremme ved området som på kartet så ut som et fint sted å sette opp teltet. Det viste seg at Anders og Kathrine hadde tenkt likt, og fra skogkanten så jeg et rødt Hilleberg Allak nede ved vannet. Ikke før hadde jeg fått øye på teltet, så dukket hodet til Anders ut lufteventilen.
Det ble et hyggelig gjensyn med turfolket jeg hilste på i Femundsmarka i fjor. Anders og Kathrine kunne fortelle at de akkurat hadde kommet frem til plassen og slått opp teltet før tordenbygen traff de. Jeg kokte opp litt vann til kaffe, og så ble vi sittende og prate om turen så langt, og turene tidligere på sommeren.
Omsider fikk jeg satt opp teltet, og vi prøvde fisket i Irggasjavri. Etter noen små ørreter som knapt greide å gape over sluken gikk vi i stedet over til å lete etter tørr ved. Snart hadde vi fyrt opp et lite bål med sur bjørkeved, og ble sittende lenge ut over sommernatta og snakke om turer og friluftsliv. Å høre Anders og Kathrine fortelle om tureventyret de hadde hatt på Nordkalotten ved et bål langt inne på fjellet var en opplevelse.
Storrøya i helvetesvatnet
Før vi tok kveld ble vi enige om å gå opp til Doarrojavri neste dag. Jeg hadde lyst til å ta turen innom et par småvann på veien, så vi tok ut et område å møtes. Avtalen var at den som kom først fant et greit sted for teltet. Neste morgen pakket jeg dermed sammen teltet etter et par kaffekopper og startet på turen til Doarrojavri.
Underveis stoppet jeg ved de to småvannene jeg hadde sett på kartet for å fiske litt. Begge vannene var langgrunne, så etter å ha satt meg fast i bunnen et utall ganger spiste jeg lunsj og gikk videre til Doarrojavri. Fremme ved vannet fant jeg raskt et greit sted å sette opp teltet, og prøvde noen kast med stanga. Det tok ikke mange kastene før den første røya satt fast på kroken. En flott røye på 3-400 gram.
Ikke lenge etter kom også Anders og Kathrine ruslende innover dalen. Jeg viste de teltplassen, og etter en god og lang kaffepause tok Anders og jeg oss en fisketur. Kathrine ble igjen for å slappe av med en god bok på lesebrettet.
Etter å ha fisket oss innover til innoset hadde også Anders fått en røye på 3-400 gram. Lei av å trampe rundt i våt myr, og kaste i et langgrunt vann kikket vi på kartet. Vi så et lite vann som lå litt lenger inn, og helt inntil en bratt fjellside. «Der må det være dypt», sa Anders. Navnet, Helvetjavri, eller Helvetesvatnet på norsk, gjorde også sitt til at vi raskt bestemte oss for å gå opp til vannet.
Oppe ved Helvetjavri steg optimismen raskt da vi så den bratte fjellsiden i bakkant, og smeltevannsbekkene som stupte ned fra snøflekkene oppe i Kistefjell. Å dømme etter den bratte fjellsiden og skredura på sidene mistenkte vi at det var isfiskere som hadde satt navn til vannet. Der ville jeg ikke våget meg ut på isen for å si det på den måten.
Det gikk ikke mange minuttene før Anders satte ny personlig røye rekord. En Røya som knapt var like lang som sluken. Mindre fisk er det ikke mulig å få på kroken. Selv om størrelse ikke var stor, gjorde synet av fisk til at optimismen steg et lite hakk. Det var i det minste ikke fisketomt.
Helvetesvannet skuffet ikke. Der ute i dypet svømte det rundt et beist av en røye. Den røya er noe av det råeste jeg har kjent på en fiskestang, og det endte med at fisken sleit av sena og stakk av sluken i munnviken som en gulltann i et hånlig glis. Jeg skal ikke gjenta hele historien. Den har jeg fortalt før, så den kan leses i denne artikkelen: «Noe som lignet på en røye».
Den lange hjemveien
Neste morgen takket jeg Anders og Kathrine for et par trivelige dager sammen på tur, og startet på turen hjem. Tanken var å gå over til Galgojavri, og Anjavatnet før jeg avsluttet turen. Høyrefoten var imidlertid ikke enig, så da jeg kom til Galgojavri fant jeg frem kartet for å vurdere turen videre.
Korteste rute ned til parkeringen var 12 kilometer. Ned til Anjavatnet var det litt kortere, så jeg kunne gå dit, og så 14-16 kilometer neste dag tilbake til bilen. Det verket i hele foten, og jeg greide ikke å gå langt før det var tid for pause. Det kjentes rett og slett ut som om alle bein i høyrefoten var forstuet. Jeg bestemte meg for å satse på den korteste veien tilbake til bilen, og heller bruke 2 dager på de 12 kilometerne om nødvendig.
Det ble en lang tur. Jeg gikk til det gjorde for vondt å gå, plasserte sekken på bakken og la meg på ryggen med beina på sekken i 5-10 minutter. I starten greide jeg et par kilometer for hver pause, før det ble kortere og kortere etapper. Etter 12 kilometer på 12 timer var det seint på kvelden før jeg var tilbake ved bilen.
Etterord
Til tross for litt ubehag i foten den siste dagen er turen nok et godt turminne fra Øvre Dividal nasjonalpark. Det er alltid hyggelig å treffe turglade folk på fjellet, og røya som fortsatt svømmer rundt der inne i fjellet…
Senere har ortopeden forklart at problemet med foten skyltes et utslitt stortåledd (artrose), og hevelse på grunn av arret etter operasjonen på lilletåleddet. Når jeg gikk så lange etapper i myke sko ble beinene i stortåleddet presset sammen, slik at det kjentes ut som om hele foten var forstuet. Løsningen til ortopeden for å fortsette å gå på lange turer var enkel. Stive såler slik at det ikke blir for mye bøy i leddet og tilpassede såler.
Med noe stivere såler ble det mange turer senere på sommeren og ut over høsten. Korte dagsturer på 20-30 kilometer er ikke ne problem, så nå gjenstår det bare å teste om foten holder lengre turer i sko med stivere såle.
Anders og Kathrine har også skrevet en historie fra sin tur i Øvre Dividal nasjonalpark på bloggen. Den er absolutt verdt å lese.
Anders Eriksen
Kanon turrapport Jan Erik , og takk for hyggelig samvær. Øvre Dividal nasjonalpark er ei perle, et av høydepunktene i sommer for min del. Ikke siste gang den blir besøkt. Vi har jo avtale om en isfisketur til Anjavann, mener å huske du lovde det:)
Jan Erik Hansen
Liker området selv jeg, men det skjønte du sikkert:)
En perfekt blanding av lett terreng, fjell og vann med potensiale for stor fisk. Nesten som hjemme, bare med litt snillere fjell og større fisk. En kan trives med slikt.
Angående isfisketur mener jeg så bestemt at du husker feil. Du kan få fiske så mye is du bare vil, og sørge for middagen på hytta, så skal jeg ta meg en skitur opp på nærmeste fjell i mens 🙂
Fredrik
Hei og tusen takk for en meget flott tur rapport 🙂
Du skriver utrolig bra ..
Flotte bilder å 🙂
Har du noen tur rapporter fra Øvre Anajohka ?
Jan Erik Hansen
Takk for det Fredrik.
Øvre Anarjohka er ukjent terreng for meg, så der har jeg ingen historier fra. Har bare besøkt mer sentrale deler av Finnmark (Nordkapp-Stabursdalen-Kautokeino-Reisadalen).