Jeg vadet i knedypt smeltevann for å redde min siste spinner. Dagen før hadde jeg miste de to andre. Nå hadde jeg bare en igjen, og den satt fast 20 meter ute. Hvordan kunne jeg være så dum og bare ta med tre spinnere på tur? Hva i alle dager var det jeg holdt på med?

Jeg innså at jeg hadde blitt en gramjeger. Den verste typen gramjeger. En nyfrelst og misjonerende gramjeger.

En fryktelig skjebne

Å være gramjeger har mange likehetstrekk med anoreksi. Det starter som regel ganske uskyldig. En vil pakke litt lettere. Etter hvert utvikler dette seg til en vektbesettelse. Vekten kan alltid kuttes mer, om det så er 1 gram.

Gramjegeren som hevder å ha funnet gleden over en lettere sekk, synker stadig dypere ned i en verden av kjøkkenvekter, regneark og likesinnede. Tips om å tørke tannkrem og lage kokeapparat av en ølboks utveksles. Pakkelister sammenlignes. Nytt utstyr diskuteres. Det er alltid et gram å kutte i konkurransen om den letteste sekken.

Det er vanskelig å selv se galskapen, og enda vanskeligere å innrømme at en har utviklet et vektproblem.

En uskyldig start

For meg startet det ganske uskyldig. Jeg var på langtur og sekken var tung i motbakkene. For hver lille kneik gjentok jeg mantraet: «Det blir en halv kilo lettere i morgen. Bare jeg får spist litt mat blir det lettere». Etter 2 uker fylte jeg sekken med proviant for den neste etappen.

«En halv kilo lettere i morgen».

Etter nesten en måned på tur la jeg ut alt jeg hadde utenfor biblioteket i Kautokeino. Jeg gikk mange runder rundt parkeringsplassen, mens jeg vurderte hva jeg kunne fjerne. Til slutt satt jeg igjen med nesten 2 kilo med småting som ble levert på posten.

Sekken var fortsatt tung, og det var det med blandede følelser jeg fikk fisk de første dagene etter provianteringen. Jeg jublet over variasjon i kosten, men samtidig sneik det seg inn en stemme i bakhodet om at nå ble ikke sekken lettere i morgen. En dag opplevde jeg drømmebettet i et røyevann. Jeg spiste. Jeg spiste litt til. Jeg spiste til jeg ikke greide å svelge mer. Selv da var det en kilo med røye igjen, og jeg måtte fortsette med fisk i sekken.

Etter turen skjedde det uunngåelige. Jeg begynte å lese om lettpakking og hvordan pakke en drømmelett sekk. I starten gikk det greit. Jeg byttet ut noen småting. Jeg droppet å ta med ekstra jakke. Det ble fort noen kilo lettere sekk.

Lettere. Stadig lettere

Det tok ikke lang tid før jeg begynte å miste kontrollen. Jeg fant frem kjøkkenvekten og veide alt turutstyr jeg fant. Alt ble systematisk dokumentert, sammenlignet og ført inn i regneark.

Tannbørste: 16 gram.
Kappet tannbørste: 10 gram.
Tannbørste med utboret skaft: 8 gram.
Sammenleggbar reisetannbørste: 6 gram.

Bare på tannbørsten sparte jeg ufattelige 10 gram. Så var det tid for å fjerne merkelapper i klær og sammenligne energiinnholdet i turmaten. Kcal/gram ble plutselig en fornuftig enhet.

Pakkelisten ble stadig kortere. Jeg laget to ulike pakkelister. En med utstyret jeg hadde, og en med utstyr jeg fant på nett. Alt på den siste lista var selvsagt det letteste som fantes på markedet. En ønskeliste. Alt handlet om bunnlinjen. Det magiske tallet i feltet for «Vekt i sekk».

Lettere. Stadig lettere.

En misjonerende gramjeger

Jeg var blitt en gramjeger. Som så mange andre som akkurat har startet på reisen mot en lettere sekk, ble jeg en misjonær for det å pakke lett. Det knirket i ryggen hver gang jeg så noen med en tannbørste som ikke var kappet. For ikke å nevne alle timene med nattesøvn jeg mistet om noen hadde med en hel rull toalettpapir.

En hel rull toalettpapir for en helg? Slikt går ikke an.

I møte med turfolk med tung sekk fikk jeg en trang til å fortelle hvor lite min egen sekk veide. Selvsagt var det ikke nødvendig med en stor samekniv til å sløye fisken når en liten lommekniv kunne gjøre samme nytten. Stolt la jeg ut om hvor behagelig det var med lave sko når noen kom traskende i høye fjellstøvler.

Å møte seg selv i speilet

Etter hvert som sekken ble lettere og lettere møtte jeg meg selv i speilet. Det skjedde mens jeg stod og fisket i Paurovannet. Fiskeutstyret var selvsagt ikke fredet for vektjaget, så slukboksen var skrapet til skinnet. Der stod jeg med favorittspinneren sittende fast 20 meter fra land. Min siste Panter Martin med kobber skje.

Jeg hadde vandret hele veien fra «Ekte villmarking» i høye støvler og stappfull sekk til en gramjeger som stod midt ute i smeltevannet for å berge den siste spinneren.

Mens jeg vadet ut i smeltevannet for å berge spinneren, spurte jeg meg selv hva i H… jeg holdet på med. Som gammel oppklaringsmann burde jeg da være i stand til å bære med meg et par hundre gram med spinnere og sluker. Deretter startet den lange prosessen med å redde meg selv og fremtidige fisketurer.

En lykkelig lettpakker

Det er fire år siden jeg stod knedypt i smeltevann for å redde min siste spinner. Jeg er fortsatt en gramjeger. Jeg tror ikke jeg noen gang greier å pakke 25 kilo i sekken igjen for en ukestur. Likevel har jeg på en måte fått lidelsen under kontroll.

I dag kaller jeg meg selv lettpakker, og er ikke så opptatt av om sekken er 5 eller 6 kilo uten mat. Jeg har lagt til noen kilo på utstyrslista, og funnet min egen komfortvekt. Men det er ikke lett. Det er ikke lett å legge et ekstra par sokker i sekken og vite at den blir 68 gram tyngre.

Jeg er fortsatt en gramjeger. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer over lidelsen.

Og egentlig er jeg ganske fornøyd med å bære rundt på en lett sekk.