Det nye året har startet med skikkelig godt innevær. Ute hagler og tordner det, så i dag blir det bare frisk luft i form av turminner fra året som gikk. Det ble mange turer.

2014 startet med barfrost og nyttårskaffe på Klempertåsen. Jeg hadde håp om å få med meg mange fine toppturer på Nord-Vestlandet, men snøen lot vente på seg i januar. Etter hvert ville jeg ha snø under beina, og pakket med meg sakene og reiste hjem til Troms.

En skivinter

I Troms fant jeg snøen, og både fjellski, langrennsski og ikke minst Rando-skiene ble flittig brukt. Nesten daglig ble det tid til en skitur. Med fjellski gikk mange av turene fra Frihetsli i Dividalen, eller fra leiligheta på Myrefjell og opp på Mauken området. For toppturer ble Tamokdalen raskt en favoritt med relativt kort kjøretid, passe bratte fjell og korte anmarsjer.

Opplevelsene var mange og varierte. Jeg fikk med meg White Out forhold i Øvre Dividal Nasjonalpark, og valgte å snu. På Mauken skremte jeg opp det jeg tror var en streifulv. Vinterjakt ble prøvd, og teltet ble slått opp under Nordlyset. Etter noen dager med massiv snøfall ble det nesten (bare nesten) for dypt for pudderskia, og veivalget måtte vurderes grundig med skredfare 4.

Hvor mange skidager det ble i løpet av året vet jeg ikke. Jeg førte ikke logg, og etter nesten daglige turer i februar hadde jeg mistet tellingen. Det er ikke så nøye. Jeg fikk min del og litt til. Så når påska var over etter en uke med knallvær, og snøen fortsatt lå dyp på bakken var jeg mett på skiturer. Fiskefeberen begynte å ulme i kroppen.

Året da jeg oppdaget sjøørreten

Allerede i påska snek jeg meg til en fiskedag for å få litt avveksling fra toppturer. Jeg fant frem slukboksen og tok med meg fiskestanga ned til Fjorden. Jeg hadde lest om folk sørpå som hadde startet fiske etter sjøørret, og siden jeg aldri hadde prøvd meg på havets dronning var det på tide å prøve.

På den første turen etter sjøørret endte det i stedet med en torsk på kroken. Det hjalp ikke på den ulmende fiskefeberen å kjenne fisk på stanga, så ikke mange dagene senere kjøpte jeg meg et brukbart fiskesett i Tromsø, og endte opp med å fange min første sjøørret i Balsfjorden på vei hjem. Det ga mersmak.

Det tok ikke lang tid før jeg var hektet på sjøørret fiske, som bare en nybegynner kan være. Med mer pågangsmot en kunnskap forsøkte jeg stadig nye steder, leste på nett og etter hvert ble det mer fisk.

De helt store sjøørretene uteble i 2014, og selv om jeg var nære passerte jeg aldri kilosgrensa. Så i år er målet å lure en blank ørret på over kiloen på kroken i saltvann.

Å grave frem en leirskole

Etter påske var det også tid for å tenke på en ny leirskolesesong. Snøen lå fortsatt dypt nede i dalen, så i slutten av april fant vi frem spadene og gravde frem leirskolen. Stier ble ryddet mellom taubane og klatretreet, og med truger fikk vi plassert ut orienteringsposter. Samtidig fikk Cato overtalt meg til å bli med på isfiske helga før vi startet sesongen. Fisk ble det ikke, men en ny opplevelse kunne krysses av i boka.

Så var vi i gang med en kort og hektisk leirskolesesong, med skiorientering og «grunning» i snøen til langt ut i mai.

10 turer etter en umulig fisk

Så snart det begynte å bli barmark i midten av mai lengtet jeg til fjells. Midt i uka gikk gjerne turen ned til fjorden etter at dagen på leirskolen var over, mens i helga bar det i retning Dividalen. Først til Veslevannet helt ytterst i dalen, og så til småvanna ved Dødesvann så snart det kom en åpen råk inne ved land. Andre lavtliggende blå flekker på kartet i indre troms ble også besøkt i jakt på åpent vann.

På en tur til et lite navnløst skogsvann fikk jeg øye på en grov fisk som vaket regelmessig. Alt i utstyrsboksen ble forsøkt, uten resultat. Først når jeg fant frem en møresild fra slukboksen for sjøfiske ble ruggen interessert. Et napp som kjentes som om noen slo på en stram stålwire rykket nesten stanga ut av hendene mine av overraskelse. Det var alt jeg kjente, så ble det dødt. Flere ganger gikk turen til samme vann. Hver gang vaket det på samme stedet. Alt av sluker, spinnere og teknikker ble forsøkt. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg forsøkte også med oter. Etter 10 resultatløse turer etter samme fisk takket jeg for meg, og sa «på gjensyn neste vår».

En fiskesommer

Først når kalenderen viste juni begynte fisket å ta seg opp. Det ble mange turer til vann rundt tregrensen, og høyere opp for å se hvordan forholdene var. Det ble imidlertid en kald vår, så på fjellet lå isen helt til varmen kom i juli. Da hadde jeg reist sørover, og benyttet sommeren til turer med fiskestanga i hånda i heimfjella.

Jeg forsøkte meg også som smugfluefisker i løpet av sommeren. Med en god gammel splittkein bambusfluestang fikk jeg min første lille ørret på flue i Bjørndalsvannet. Selv om fisken ikke en gang nærmet seg 100 gram, var opplevelsen av å se fisken ta fluen og endte på land nesten som å få en kilosørret på kroken. I smug tok jeg med meg fluestanga ned til fjorden, uten å si det til noen, og fisket småsei og makrell for å trene på å kaste og kroke fisk.

Tursommeren ble avsluttet med en tur i Øvre Dividal Nasjonalpark hvor jeg traff på Anders og Kathrine. Det ble et hyggelig gjensyn med trivelige sunnmøringer. Så var sommeren over, og en ny leirskolesesong stod for døren.

Leirskole og høst i Indre Troms

Så snart leirskolen var i gang etter sommeren var det tilbake til samme rutine som på våren. Mandag og onsdag var jeg ferdig mellom fire og halv fem, og etter en rask middag stod jeg med fiskestanga et sted nede ved fjorden i håp om å lure en sjøørret på kroken. I helgene ble det enten en tur i indre strøk, eller lengre av sted for å utforske nye steder.

I september startet også småviltjakta, så hagla fikk bli med på noen turer. Det endte med noen gode rypemiddager og en hare. Haren ble riktignok felt med en grovkalibret Mazda, men siden det var på vei hjem fra jakttur ble den godkjent under tvil.

Mot slutten av oktober begynte snøen å trekke ned i fjellet, og leirskolesesongen var over. Da gjorde jeg som trekkfuglene, pakket med meg turutstyret og kjørte sørover til Nord-Vestlandet igjen.

På tampen av året

November «hjemme» i fræna ble som å starte høsten på nytt. Med barmark og kjølige dager gikk turen til gamle kjente steder som Trollkyrkja og Kvannfjellet. Helt til langt ut i desember skulle det gå før toppturskiene fikk startet sesongen på Kvannfjellet, og året kunne avsluttes med en liten fisketur 31. desember.

Hvor mange turer det ble i løpet av 2014 vet jeg ikke. Det ble mange. Et grovt anslag kan være et sted mellom 250 og 300 turdager. Bare et fåtall havnet på bloggen. Bildene fra mange av disse turene havner imidlertid ofte på Twitter, Facebook siden til bloggen eller på Instagram. Så et tips kan være å følge Tursiden enten på Facebook eller Instagram for hyppige turbilder og frisk luft i det nye året.