Til vanlig fisker jeg med sluk. Jeg er fornøyd med å være slukfisker. Likevel liker jeg å snike meg ned til vannkanten og være smugfluefisker en gang i blant. Det gjorde jeg også sist uke.

Jeg er så amatør det er mulig å være når det kommer til fluefiske. Etter noen halvhjertede forsøk i fjor er jeg i stand til å få snøret 10 meter eller så ut fra land. Hva slags flue jeg burde ha på enden av snøret, eller hva jeg skal gjøre når flue først har havnet i vannet har jeg ikke peiling på.

Taktikken var dermed klar når jeg børstet støvet av den gamle fluestanga og tok den med på tur. Først skulle jeg kjøre innom jakt og fiske butikken, og få hjelp til å velge et par gode sjøørretfluer, og så skulle jeg spionere på et par fluefiskere for å få tips om hvordan kaste og trekke inn flua.

Plogen etter jagende sjøørret

Etter en tur innom butikken tok jeg turen ned til fjorden utstyrt med noen fluer ekspeditøren mente var snadder for ørreten. Pattegrisen. En herlig oransje/rosa kreasjon med fangstgaranti i henhold til selgeren. Jammen må jeg si at sjøørretfluer både har fantasifull utforming og sjarmerende navn.

Jeg var i ferd med å montere stanga da en kar lurte på om jeg hadde tenkt å prøve meg etter sjøørreten. Det viste seg å være en av fluefiske-instruktørene i den lokale jeger og fiske foreningen. Snakk om å ha flaks. Han nikket bekreftende til pattegrisen, og ga et par tips om hvordan trekke inn flua.

Etter et par kast i retning vakende fisk viste det seg raskt at teknikken var bedre egnet til å lage piggtråd av fortaumen en å få til lange kast. Det så imidlertid ikke ut til at sjøørreten lot seg skremme av stygge plask med snøret og store knuter på sena, for plutselig så jeg en plog komme etter flua. Jeg dro litt raskere, og så ørreten ta pattegrisen. Pulsen steg, jeg mistet taket i snøret, og før jeg fikk somlet meg til å gjøre tilslag hadde ørreten spyttet ut flua igjen.

Instruktøren kom snart tilbake med fluestanga i hendene, og ga et par tips til hvordan jeg skulle kaste. Tipsene var tydeligvis gode, for det ble stadig mindre av at flua hektet seg opp i stangtuppen. Etter hvert tok jeg en pause fra piggtrådproduksjonen, og satte meg ned for å studere teknikken til en skikkelig fluefisker.

Flue 0 – Sluk 2

Dagen etter tok jeg med meg fluestanga til Eide, og traff på en annen fluefisker der. Det slo meg hvor trivelige mange fluefiskere er når det kommer en amatør og slår av en prat. Det manglet ikke på tips, men bare når jeg spurte om tips, og ellers bare trivelig prat om gode fiskeplasser og hvor mye større fisken var for noen år siden.

Da vi så noen forsiktige vak ble det imidlertid fort slutt på småpraten. Nå skulle det fiskes. Fluefiskeren gjorde noen elegante kast, og raskt satt en sjøørret på kroken. Den fikk raskt friheten tilbake, og med stor optimisme gikk jeg for å prøve det samme litt lenger bort.

Jeg skal ikke si så mye om egen stil, men flua havnet da i vannet 10-15 meter ut, og jeg kunne trekke inn som jeg lærte dagen før. Akkurat hvor mange ganger jeg dro en ikke eksisterende flue forbi vakende fisk, eller hvordan jeg mistet pattegrisen, vet jeg ikke. Det ble mye kastetrening, og lite fisk for å si det slik. Noe annet er vel heller ikke å vente når en ikke får med seg at en mister flua, og fisker uten krok.

Med tomt flueskrin pakket jeg sammen fluestanga og fant frem slukstanga. Det endte med 2 sjøørreter på 4-5 kast. Da sa jeg meg fornøyd med dagen.

Fortsatt slukfisker

Det var moro å prøve seg litt som fluefisker, og jeg kommer sikkert til å prøve flere ganger i løpet av året. Da har jeg vel prøvd meg med stanga så mange ganger at jeg ikke lenger kan kalle meg smugfluefisker, men fluefiskeamatør. Til den tid kaller jeg meg fortsatt slukfisker. Det skader jo ikke å få fisk en gang i blant også.