I fjor vår snublet jeg over et lite tjern inne i skogen. Det var bare en blå flekk på kartet. Uten navn. Der inne i skogen stod en grov fisk og vaket. På første turen var det napp. Noe stort slo til sluken, så det kjentes som om noen slo på en stålstreng. Så ble det stille.

Etter hvert som våren gikk, sommeren passerte og høsten kom ble det flere turer inn til det lille skogstjernet. Jakten på røya, eller kanskje det var ørret, som lurte ute i det mørke vannet ble en liten besettelse. Jeg måtte gå innom vannet før jeg kunne fortsette lengre opp på fjellet. Hver gang stod fisken og vaket på samme sted i tjernet. Alt i redskapsboksen ble prøvd.

Da isen kom og avsluttet fiskesesongen hadde jeg ikke kjent flere napp.

Så snart isen gikk i vår listet jeg meg på nytt frem til vannkanten og fant frem en Spesial i kobber og rødt. Sluken jeg alltid starter med. Jeg holdt pusten mens jeg kastet ut, og sveivet sakte og ujevnt inn. Da sluken nærmet seg land så jeg en svart skygge følge etter. Skyggen snudde rett før land og svømte rolig tilbake ut på dypet.

Jeg kastet ut på nytt. Ingenting. Noen sporadiske vak var å se på vannet, men det var ikke antydning til napp. Etter å ha prøvd litt forskjellige sluker fant jeg frem en 10 grams møresilda, sjøørretfavoritten, og kastet litt utenfor et vak. Jeg sveivet inn i raskt tempo med et par spinnstopp. Da hugg det kraftig til. Det var samme kraftige napp som året før. Jeg gjorde tilslag. Ingenting.

Jeg kjente ikke flere napp der inne ved skogstjernet, men jeg viste at jeg kom til å vende tilbake til tjernet. Igjen og igjen.

Jeg skal greie å lure den fisken.

Epilog

Etter 6 år med resultatløse turer inne i skogen ble historien avsluttet i 2019. Del 2 kan du dermed lese her.