Reisa nasjonalpark, og området mellom Skibotndalen og Reisadalen er et spennende område. Så snart en kommer opp fra dalen byr området på flott høyfjellsterreng med mange fristende fjellvann der røya svømmer rundt. Noen steder kan en også være heldig å lure en stor ørret på kroken.

Sist jeg var på tur i området gikk jeg gjennom Reisa nasjonalpark fra Reisadalen til Kilpisjavri. Det begynner å bli noen år siden, så det fristet å ta turen nordover igjen. Med noen gode tips i baklomma tok jeg med meg sekken så snart jeg var tilbake i Troms etter ferien på Nord- Vestlandet. Den lite detaljerte planen var å starte fra parkeringen/rasteplassen nedenfor Didnojohka og følge elva i retning finskegrensa.

Finske fjellvandrere

Da jeg parkerte bilen og tok sekken på ryggen viste termometeret 23 grader. Selv om Yr advarte om skyer og muligens noen korte småbyger neste dag, før det klarnet opp igjen, lovet det godt for sommertur i Tromsfjellene. Midnattsol, T-skjorte og en og annen mygg som summer i bakgrunnen.

Turen startet langs anleggsveien noen kilometer inn til demningen der Didnojohka forsvinner inn i fjellet. Der ble jeg litt skeptisk da jeg så hvor velbrukt stien var. Var det virkelig så mange folk inne i fjellene her?

En time senere fant jeg ut hvorfor stien var så velbrukt. To finske damer stod og så på elva der den kastet seg ned gjennom en liten canyon. De fortalte at de var på vei til Halti, som er Finnlands høyeste fjell, og skulle gå over grensa og via noen hytter på finsk side av fjellene.

Senere skulle jeg møte flere finner som enten var på vei til eller fra Halti, eller som hadde vært på fisketur på finsk side av grensa. På hele turen så jeg ingen andre folk i fjellet en de som var på tur langs stien.

Et siste glimt av sola

Etter å ha fulgt elva et stykke kom jeg til et vadested. Med stor vannføring fristet det ikke å starte turen med å vade, så jeg fulgte i stedet en liten sideelv videre. Jeg skulle jo uansett ikke ende opp noe bestemt sted.

Elva endte opp ved et lite vann, og jeg fant raskt en fin teltplass på en trekkfull høyde slik at jeg slapp myggen i teltåpningen. Omtrent samtidig som jeg kom frem gikk sola bak en fjelltopp. Det var det siste jeg så av sola på den turen.

Ivrig etter å fiske litt satte jeg sammen fiskestanga og kastet ut sluken. En halv time senere var jeg om mulig enda mer optimistisk. Vannet hadde en god blanding av langgrunne, steinete områder, dype parti og små sidebekker fulle av yngel. Det var fisk i vannet, og siden det ikke var antydning til napp og yngelen gjemte seg i bekken var det gode muligheter for at noe større gjemte seg der ute.

Jeg fisket noen timer til uten å kjenne så mye som et napp før jeg ga opp.

Loassuhytta

Neste morgen prøvde jeg noen timer til med fiskestanga før jeg pakket sammen og gikk videre nordover. Siden yr mente det ville komme noen byger ut på dagen hadde jeg håp om å komme frem til et av vannene jeg hadde blitt tipset om og få opp teltet før det begynte å regne. Det gikk imidlertid ikke mange minuttene etter at jeg startet før de første dråpene falt, og temperaturen falt straks til godt under to sifret.

Jeg var god og våt da jeg passerte Loassuhytta, så jeg gikk inn for en tørr lunsj. Loassuhytta er en av de åpne hyttene langs grensa, og, om jeg ikke husker helt feil, ble den brukt av forsvaret den gang det lå en fast avdeling på Helligskogen. Da jeg kom frem så jeg straks at hytta hadde sett bedre dager. Ute var det flere hauger med søppel, og inne så det ut som om noen hadde brukt gulvet til å kløyve ved. Bark, gress og fliser fløyt, en liten stabel rå ved lå på gulvet, og vedkassa var omgjort til søppeldunk.

Jeg fikk på et vis fyr på den fuktige veden, kostet over gulvet før jeg fikk av meg skoa og kjente at Jøtulen i det minste varmet like godt som den alltid gjør. Med regnet drivende mot vinduene ble det en lang lunsj inne i varmen.

Klærne var tørre da jeg pakket sammen og skulle til å gå videre. Da kom det også fem finner som var på fisketur inn døra. De fortalte om treigt fiske, og bare et par småfisker på land. Det samme jeg hadde hørt fra andre fiskere jeg traff langs stien. Det fikk ikke hjelpe. Jeg overlot hyttevarmen til finnene, og gikk videre nordover.

Håp i hengende snøre

På turen videre måtte jeg krysse to elver før jeg var fremme ved dagens mål. Begge gangene gikk det greit å steingå elvene, og jeg fant en teltplass i ly for nordavinden ved dagens vann.

Også dette vannet så lovende ut med en blanding av grunne og dype partier, og småfisk i sidebekker og elver. Her måtte storrøya gjemme seg, så etter å ha fått varmen i kroppen tok jeg med stanga og gikk en tur.

Etter flere timer uten å kjenne så mye som et napp hadde jeg gitt opp håpet. Uansett om jeg sveivet raskt, sakte, ujevnt, høyt, lavt og alt mellom virket vannet livløst. Kanskje var nordavinden, eller jeg var på feil sted, eller jeg var der til feil tid, eller jeg hadde feil sluk. Jeg skiftet til Møresilda og kastet på gammel vane. For uansett hvor treig fisken er, er det en ting som gjelder:

Det blir ikke fisk om ikke sluken er i vannet.

Kveldsmaten er sikret

Jeg kastet og kastet. Etter hvert løyet vinden, og regnet avtok et øyeblikk, før det skiftet fra nord til sør/øst. «Rett på teltåpningen», tenkte jeg. Mer rakk jeg ikke å tenke før sluken stoppet ute i vannet. Etter tusen resultatløse kast skjønte jeg først ikke hva som skjedde, så vekket snellebremsen meg.

Røya er jammen ikke tam. Etter et par forsiktige rykk i snøret bar det rett ut i et voldsomt utras. Noen utras senere fikk jeg fisken til land, og kunne løfte opp en feit røye på rett over kiloen.

Flomstore elver

Neste morgen våknet jeg av at vinden stod rett på teltåpningen. Regnet trommet mot teltduken. Jeg fyrte opp primusen i forteltet, og drøyet i det lengste å krype ut av soveposen. Da jeg etter hvert hadde fått nok kaffe måtte jeg ut en tur, og så at den lille elva hadde steget betraktelig i løpet av natta.

Jeg vurderte utsiktene. Ute var det som å stå midt inne i en sky. Det regnet ikke lenger, men vanndråpene hang i lufta, og med hjelp av vinden var det som å stå midt i en vannspreder. Å rusle rundt fristet ikke, og med stigende elver bestemte jeg meg for å gå tilbake til Loassuhytta mens jeg enda kunne vade over den største elva.

Noen timer senere søkte jeg ly på hytta, og kunne se at finnene som hadde kommet etter meg var skikkelige fjellfolk. De hadde ryddet en del, kostet over gulv og sørget for å ikke bruke mer en nødvendig av det lille som fantes av ved. Slikt er godt å se.

Etter en kaffepause fortsatte jeg med hetta godt rundt hodet. Fiskestanga var selvsagt klar i hånda, så jeg prøvde noen kast i vannene jeg passerte. Det endte med enda en kilosrøye.

Etter å ha vadet enda en elv til knærne var jeg nede ved bilen litt utpå kvelden, og kunne skifte til tørre klær. Selv om fisket hadde vært treigt, så ble det ikke No-Fish, og i sekken lå en kilosrøye til middagen dagen etter. Med tørre klær og varmeapparatet på fullt var jeg i grunn fornøyd.