Et rypemåltid er litt som pinnekjøtt. Utrolig godt, men en kan ikke spise slike måltid for ofte. I helga var det imidlertid 2 uker siden siste rypemåltid, så hagla ble hentet frem for å skaffe søndagsmiddagen. Det skulle imidlertid vise seg å ikke være så enkelt å skaffe seg mat på bordet.

På fredagsformiddag pakket jeg sekken. Fiskestanga ble festet på utsiden, og så var jeg klar for tur. Valget falt på Habafjellet, helt fremst mellom Dividalen og Rostadalen. Turmålet ble valgt mest fordi jeg ikke hadde vært der før, og så ligger det et par småvann på toppen jeg var nysgjerrig på.

Etter en liten biltur bar det ut i snøen. I starten lå et tynt lag med våt snø, men så snart jeg kom opp i høyden var snøen tørrere. På ryggene var det avblåst, og i lesidene lå det fokksnø. Perfekte forhold for å gå, og det tok ikke lang tid før jeg fant de første sporene etter rypa.

Å komme inn på rypa var imidlertid ikke så lett, så de to kullene jeg gikk på fløy opp på 50 meter. Langt utenfor skuddhold. Når det også lå is på vannet måtte jeg etter hvert innse at jeg nok måtte ut på lørdagen også skulle det bli til mat på bordet.

Ny dag, nye muligheter

På lørdagsformiddag kjørte jeg opp til Dødesvannet for nok en tur etter rypa. Like før skoggrensen fikk jeg øye på et ferskt tiurspor, uten å finne fuglen i området. Så jeg fortsatte opp i høyden for å se om jeg fant litt rype.

Spor var det mye av. I små søkk i terrenget var det tydelig at mye rype hadde tråkket rundt og tilbrakt natten. Noe fugl var imidlertid ikke å se, så etter noen timer satte jeg meg på en liten høyde for å spise lunsj.

7 store fugler

Mens jeg satt der kom 7 store mørke fugler flyvende forbi et par hundre meter unna. På så stor avstand var det ikke helt lett å se om det var orrfugl eller tiur som fløy i formasjon. Jeg fulgte fuglene med øynene og så de gikk inn for landing 4-500 meter lenger bort i fjellsiden. Like over skoggrensen.

Raskt ble kjeksen pakket ned og grovere hagl puttet i hagla. Jeg kjente adrenalinet komme og gikk med raske skritt i retning der fuglene landet, uten å slippe området med øynene et sekund.

Når jeg hadde rundt hundre meter igjen til fuglene begynte jeg å bruke terrenget. Med rolige skritt fulgte jeg kanten ned i et lite søkk og kom opp 50 meter nærmere. Fortsatt var jeg litt langt unna, så jeg fant et nytt søkk å nærme meg forsiktig i. Da jeg kom opp fra bekkedalen hadde jeg hagla i skuldra og var klar. Ingenting.

Fuglene var borte. Hadde de løpt vekk på bakken? Var de fløyet mens jeg var nede i søkket? Jeg så etter spor i snøen, mens jeg krysset frem og tilbake for å dekke hver minste flekk og buske. Fuglene var søkk borte.

Fjellet lever

Jeg skjønte ingenting av hvor det var blitt av orrfuglene, eller muligens var det tiurer, så jeg gikk frem mot en liten kløft for å sette meg ned og lytte. Plutselig kom en enslig rype flygende ut fra kløfta på litt for lang avstand, og enda en. Så lettet 12 ryper litt lenger ned. Jeg hadde tydeligvis funnet ut hvor fuglene hadde gjemt seg.

Raskt gikk jeg i retning dit rypene fløy, og flere fugler fløy opp rett utenfor skuddhold. Enslige ryper og 10-12 om gangen. Fjellet levde av rype det var umulig å komme på skuddhold av.

Etter hvert satte jeg meg ned for å la fuglene roe seg litt. Kanskje var det da mulig å komme på skuddhold. Etter en god pause gikk jeg videre, og fikk øye på en enslig rype som satt på kanten av en liten grop i terrenget. Rolig siktet jeg og lot skuddet gå. Jeg rakk akkurat å se rypa falle da hele gropen våknet til liv. 20-30 ryper tok av og satte seg 100 meter unna.

Et sjeldent møte

En rype var nok til søndagsmiddagen, så jeg satte krusen lavere ned i terrenget for å se om jeg kunne få et glimt av tiuren nede i skogen. Før jeg kom så lang var det imidlertid en annen kar som viste seg frem.

På litt over 50 meter kom en fjellrev ut bak noen steiner og ble stående og se på meg noen sekunder. Det virket som fjellreven ikke helt klarte å bestemme seg for om han skulle hilse på, eller rømme til fjells. Den satte kursen oppover, men snudde seg for hver tiende meter for å kikke seg tilbake.

Med et stort glis etter å ha fått et sjeldent glimt av en vill fjellrev fortsatte jeg ned mot skogen. Da jeg kom til området der jeg så tiurspor på vei opp skiftet jeg igjen til grovt hagl. I det hagla smekket sammen med et høyt klikk fløy tiurene opp rett utenfor skuddhold. Hadde jeg ladet tidligere hadde jeg gått rett på tiuren. Jeg mumlet frem noen passende ord.

Neste helg…