På tiden da vinterfjellet er på sitt vakreste var det tid for egenferd under Bachelorstudiet i friluftsliv. I små grupper skulle vi velge tur, sette mål for turen og planlegge turen. Erik foreslo vintertur et sted han kjente i Stølsheimen. Daniel og jeg var straks med på planen.

Å sette mål var en enkel sak:

• Trivsel på tur.
• Praktisere orientering i vinterfjellet, herunder kart, kompass og GPS.
• Høste erfaringer fra vintertur.

Bålnatt

Rett før vi skulle på tur fikk vi også med Beatrice i gruppa. Siden Erik tok med eneboligen, et lite Unna telt, var det god plass i storteltet så det gjorde ikke så mye. Vi satte Beatrice inn i planene, og var klare for tur.

Første dag var avsatt til å prioritere første mål: Trivsel på tur. Vi fylte derfor på med ekstra mye god mat, og fant oss en teltplass med ubegrensede mengder med tørr furuved etter et par timer. Det tok ikke lang tid før flammene slikket opp langs tørre furugreiner, og lukten av nykokt kaffe fylte lufta.

Etter en ny runde for å fylle vedlageret før en lang kveld ved bålet kunne vi starte middagen. Jeg satte i gang med fløtegratinerte poteter, Erik surret sjampinjong og løk, og Daniel styrte panna med biff. Et herremåltid foran et knitrende bål.

Frisk tur til Tvinnestølen

Morgenen etter fikk vi fart på flammene og kokt litt kaffe før det var tid for å fortsette opp i høyfjellet til Tvennestølen. Vinden hadde tatt seg opp i løpet av natten, og over tregrensen blåste det friskt.

Da jeg snudde meg kunne jeg se Beatrice bli blåst overende av et vindkast. Med godt marktrykk, og mer aerodynamisk kroppsfasong gikk det greit med meg. Jeg fortsatte opp til toppen for å legge fra meg sekken, før jeg rant ned og tok over sekken til Beatrice. Uten sekken som ekstra vindfang kom Beatrice seg opp resten av stigningen.

Fremme ved Tvinnestølen fikk vi endelig en pause fra vinden. Erik fikk fyrt opp i ovnen, og den største kjelen ble fylt med snø og satt over varmen. Etter hvert som varmen bredde seg i den lille hytta fant Daniel frem sjakkspillet fra sekken, og vi var sysselsatt resten av kvelden.

Topptur til Kvitanossi

I løpet av natta løyet vinden helt, og vi våknet til en hvit fjellverden badet i sol fra blå himmel. Ikke et vindpust kjentes der vi gikk videre med oppbrettede ermer mot nord. Dagens plan var å sette opp leiren, og så gå en liten topptur til Kvitanossi.

Før den siste stigningen fant vi en leirplass med litt le om det skulle blåse opp. Beatrice ville bli igjen for å etablere leir og øve på orientering mens vi gikk topptur. Vi hjalp til med å få opp teltene, og så fortsatte vi på toppturen, mens Beatrice startet å grave arbeidsgrop i teltet.

Noen timer senere var vi tilbake i leiren, og sultne etter en god dag på ski. Sola varmet fremdeles godt, så vi tok med oss liggeunderlagene ut i sola for å nyte dagens siste solstråler.

En lang nedkjøring

Dagen etter våknet vi av at sola varmet på teltduken. Med trøtte øyne kunne vi registrere at snorkingen hadde opphørt fra Eriks enebolig, så vi tok med liggeunderlag og primus ut for en frokost i sola før vi fortsatte over fjellet.

Etter hvert som vi kom over toppen, og var klar for den lange nedkjøringen hadde sola fått jobbet godt med snøen. Der sola skinte var snøen myk, og i skyggepartiene begynte det å danne seg en fin skarehinne. Med tung sekk og ujevnt underlag ble det en tålmodighetsprøve å komme ned fra fjellet.

Erik kjørte først og føyk nedover i elegante telemarksvinger. Jeg kom like bak, fektet litt med armene, og klarte å holde meg på beina. Bak meg så jeg Daniel foreta noen akrobatiske bevegelser, og lande med ansiktet først – en Face Plant av beste skoleeksempel. Bakerst, med en imponerende stoisk innsats, ble det mange knebøy for å komme seg tilbake på beina for Beatrice.

Erik og jeg begynte etter hvert å bli småkalde av å vente, så vi foretok et lite råd. Vi kunne lett se at Beatrice var oppgitt over å ikke mestre nedkjøringen. Vi ble derfor enige om at han skulle kjøre ned til et egnet sted for å slå leir, og så returnere opp uten sekk. Da han møtte oss på oppover turen litt senere, kunne han overta sekken til Beatrice. Uten sekk ble det en lek å kjøre ned bakken, og opplevelsen ble til slutt preget av litt positiv mestring.

Matlaus men ikke rådlaus

Nede i skogen var det tid for en liten rådslagning. Vi var tom for kokekaffe og hadde bare turmat igjen i sekken. Det var også noen timer igjen med dagslys, så etter en kikk på kartet var løsningen klar. Daniel, Erik og Beatrice etablerte leiren og fyrte bål, mens jeg tok på meg skiene for en tur på butikken.

Med tom sekk og slushføre gikk det fort nedover til parkeringen. Der fikk jeg skiftet til joggesko, og kjørte på butikken. Noen timer senere var jeg tilbake ved bålet med grillmat og litt god drikke.

Det ble en lang kveld med gamle turhistorier rundt bålet den kvelden. Var vi helt stille kunne vi høre Tiuren som øvde på sangen til morgenens spilling på myra.

Regnfull avslutning

I løpet av natten ble tiurleiken overdøvet av regn som trommet på nylontaket. Så dagen etter drøyde vi ikke tiden før vi pakket sammen for den siste etappen ned til bilen.

På den lange kjøreturen hjem fikk vi tid til å evaluere turen. Opplevelsene hadde vært varierte, med lange bålkvelder, snøfokk, hytteovernatting, teltliv, topptur, sol og vindstille vinterfjell. Konklusjonen ble at vi hadde nådd målene med turen, ikke minst det viktigste som var «Trivsel på tur».

Fra egenferd turen til andre året på Bachelor Friluftsliv i Sogndal 2008