Etter at jeg flyttet hjem fra USA sommeren 2007 var jeg sulten på norske fjell. De første ukene gikk med til turer i heimfjella, så ville jeg ut på lengre tur. Jeg fikk lyst til å se områdene vest for Femundsmarka, og planla en tur på en liten uke fra Tynset til Jonasvollen, for så å ta båten til Synnervika og bussen til Røros.

Det skulle bli en annerledes og lengre tur en jeg hadde tenkt. En opplevelsesrik tur med tropevarme og nysnø, umulig fisk og drømmebett, hyggelige turmøter, og en hel del tilfeldigheter.

Grønnfjellet

Da jeg gikk av toget på Tynset ble jeg møtt av 25 varme grader. Etter en kjølig start på sommeren hadde det slått til med tropevarme i midten av juni. I kortbukse og sandaler fant jeg veien til skihytta, før jeg snørte fjellskoene og fortsatte opp på Grønnfjellet.

Oppe i høyden kunne jeg tørke svetten og nyte utsikten. Foran meg lå åpne fjellvidder, ispedd noen snøflekker som enda ikke hadde smeltet. Med lette bein fortsatte jeg mot øst langs stien til det begynte å gå nedover mot Brydalen.

Ved Brydalsvannet satte jeg opp teltet for turens første natt. Spent på å prøve ut mitt nyinnkjøpte Thermarest selvoppblåsbare liggeunderlag krøp jeg inn i teltet og ordnet meg til. Det var litt av en overgang fra det gamle bamseunderlaget. Mykt og godt, og ikke akkurat den friksjonen mot teltbunnen jeg var vant med. Det føltes som om underlaget gled hemningsløst rundt, men når jeg først fikk plassert underlaget under soveposen var det en ny verden av komfort.

Spekedalen og Raudsjødalen

Turen videre gikk forbi Knausen hytta (DNT), før jeg kom inn på en grusvei som fulgte elva Speka opp Spekedalen. Der tok jeg meg tid til å beundre det trange, dype Spekehogget. Så bar det videre oppover i retning Raudsjødalen.

I Raudsjødalen kikket jeg innom Raudsjøhytta til DNT og leste litt om Norges første meieri som lå i Raudsjødalen. I dag står en stor steinbygning, med tømmerbygninger rundt som minnesmerke over det første meierisamvirket i landet. Meieriet i Raudsjødalen var i drift i 2 år, før det ble nedlagt etter krangel om beiteretter i området.

Punktering ved Vesle Raudsjøen

Fra Raudsjødalen gikk turen over Raudsjøpiggen og til Vesle Raudsjøen. Der satte jeg meg på liggeunderlaget for å stelle beina og tape noen gnagsår. Mens jeg satt der gled saksa ned på underlaget. Psssss…

Plutselig var ikke liggeunderlaget like mykt og behagelig. Jeg forsøkte å reparere med litt tape uten det store hellet. Det gikk mot en natt på 2 mm punktert liggeunderlag, helt uten demping mot bakken.

Heads or Tails

Neste morgen var kroppen stiv og støl når solen vekket meg til en ny dag. Så under frokosten vurderte jeg alternativene. Jeg kunne fortsette videre mot øst som planlagt med punktert liggeunderlag, eller jeg kunne gå ned til Holøydalen og se om jeg kom meg til Røros for å få kjøpt lappesaker. Frem fra lomma fant jeg en Amerikansk quarter og sa: «Heads så blir det Røros, Tails så fortsetter jeg mot øst».

Det ble Heads.

På turen langs T-stien til Ellefsplass la jeg en ny turplan. 5 dager på tur ble for lite, så når jeg kom til Røros skulle jeg enten finne lappesaker, eller kjøpe et billig underlag. Deretter skulle jeg etterfylle sekken for en uke i Femundsmarka.

Nede ved RV26 stilte jeg meg opp i veikanten med tommelen i været. Det viste seg raskt at det kunne ta sin tid da jeg kun hadde sett en bil det første kvarteret. Den kjørte motsatt vei. Så jeg tok meg tid til en liten vask i bekken, og skyldte T-skjorta med det samme. En time senere stoppet en bil med to sunnmøringer foran meg og tilbydde skyss til Tolga.

En natt i Røros

Etter en togtur fra Tolga kom jeg til Røros, og rakk akkurat en tur innom sportsbutikken før det stengte. Der fant jeg ikke lappesaker for selvoppblåsbart liggeunderlag, så jeg endte opp med et sett for å fikse regnklær og slikt. Så gikk turen til Bergstaden hotell for å fine et rom for natten.

Etter å ha lappet underlaget fikk det ligge på senga og tørke, mens jeg tok turen innom butikken for å handle mat for en ny uke på tur.

Kanopadlere på tørt land i Femundsmarka

Etter å ha sjekket ut av hotellet tok jeg bussen til Synnervika, og snart var jeg om bord på M/S Fæmund II. På båten gikk turen som vanlig rett til Kristin i kiosken for en kopp kaffe, før jeg slo av en prat med en annen vandrer på vei inn i Femundsmarka. Han og bikkja skulle til Haugen, for å rusle en tur inn mot Grøtådalen. Jeg gikk av båten i Synnervika og satte kursen mot Øvre Roasten.

Jeg hadde ikke kommet langt før jeg traff de første kanopadlerne inne i skogen. De fortalte at de hadde båret kanoen opp til nedre Roasten, og nå var det ned igjen for å hente sekkene. Etter en liten prat fortsatte jeg mot øst. Snart begynte det å regne lett. Ikke lenge etter fikk jeg øye på to personer som satt under en kano langt inne i skogen. Jeg prøvde med en fleip: «Ser dere har vært smarte nok til å ta med tak på tur…», eller noe lignende. «I don’t understand», kom det til svar, og så var det over på engelsk.

Det sveitsiske paret hadde padlet fra Rogen i Sverige, og kunne fortelle om god vannføring og en fin tur ned Røa til Øvre Roasten. Smeltevannet i elven hadde gjort mange av de grunne strykene padlebare og det hadde vært få bæringer. Nå var de mer skeptiske til Nedre del av Røa, og hadde valgt den lange bæringen ned mot Femunden. På kartet viste det 16 stryk på 5 km, så det hadde uansett blitt lite padling og mye bæring.

Fisk på første, andre og tredje kastet

Ut på ettermiddagen kom jeg frem til Roastbua, og satte fra meg sekken for å fiske litt i innoset og oppover Røa.

Først forsøkte jeg i innoset, og hadde napp på første kastet, og andre, og tredje… Noe fisk på land ble det imidlertid ikke, da alle reiste etter en tur eller to i lufta. Deretter fortsatte jeg opp elva til Grislehåen uten å kjenne fisk og ruslet tilbake til Roasten.

Denne gangen forsøkte jeg meg med sluk, og på første kast var det napp igjen. Litt etter lå en ørret og sprellet i lyngen foran beina. Da var kveldsmaten sikret. Like etter mistet jeg enda en kilosørret, og sverget på at det første jeg skulle gjøre etter turen var å kjøpe nye kroker.

Nok fikk være nok. Det regnet og var kaldt, og natten var på sitt mørkeste. Så jeg gikk tilbake til Roastbua for en ørretmiddag og en natt under tak.

Alle fiskene jeg mistet…

Regnet på dagen hadde bare vært et lite forvarsel på værskiftet som var på gang. På morgenkvisten fikk jeg fyrt opp i ovnen, og mens jeg stod med en kopp rykende varm kaffe var det lette snøfnugg i lufta ute. Fra 25 grader noen dager tidligere, til null grader og snø. Været skifter fort i den Norske sommeren.

Jeg lot sekken stå i hytta og gikk oppover Røa med fiskestanga. På første kastet var det fast fisk, som dagen før. Og som dagen før gikk fisken i lufta og spyttet ut sluken. Til nå hadde jeg mistet 90 % av fisken som tok kroken. Heldigvis var fisken bitevillig, så noen minutter senere var det klart at det ble Harr til lunsj.

Etter å ha fulgt elva opp til Storbuddhåen, kom en kano sigende inn mot Roastbua da jeg kom tilbake tidlig på kvelden. Det viste seg å være en gjeng på 6 personer fra Larvik som hadde vært noen dager på tur. Gutta fortalte at de også hadde hatt godt bett, og nok fisk til maten. Den største var en abbor på utrolige 1,2 kilo i et tjern et sted inne i skogen.

Vinter i juni

Neste morgen var det hvitt på bakken og tett sludd i lufta. Jeg fyrte opp i ovnen, og fikk varmen i bua før jeg gikk ut for å sage mer ved. Slik været hadde snudd regnet jeg med at kanogjengen fra kvelden før vill komme ned til koia for å tørke seg litt, så det kunne være greit om veden lå klar.

Klokka ett snødde det fortsatt tett da jeg hørte lyder utenfor. Jeg gikk for å åpne døra, og ble møtt av en hund som var ivrig på å komme inn og fire søkkvåte fyrer. Raskt ryddet jeg unna mitt, og koia ble fylt med klær og utstyr til tørk. Noen minutter senere kom også de to siste og plutselig var det folksomt på koia med 7 karer og en hund som endelig fant et varmt sted.

En god stund utover dagen satt vi i bua og snakket, kokte mat og slo opp mer kaffe.

Omsider begynte været å lette, og jeg pakket sekken for å fortsette oppover Røa. Koia ble overlatt til gjengen fra Larvik, før jeg fortsatte med fiskestanga oppover til Kløfthåen. Underveis klarnet været helt opp, og slapset på bakken begynte å få ishinne. Jeg endte opp med å gå opp til Storrundhåen før jeg tok kveld.

Da jeg møtte bjørnen, nesten…

Sola varmet godt og tinte raskt vekk restene av snøen da jeg fortsatte neste morgen. Jeg satte krusen mot nord i en skikkelig blokkmark.

Noen kilometer inne i skogen kom jeg over fersk dyremøkk. Ikke var det elg, og heller ikke reinsdyr. Ut fra størrelsen på etterlatenskapene måtte det være et stort dyr som hadde vært der kort tid tidligere. I Femundsmarka kan en da velge mellom Bjørn og moskus. Dette var ikke Moskusmøkk…

Jeg pirket borti dynga for å se hvor fersk den var (ganske så myk og fin) og hørte en liten stemme i bakhodet. ”Bjørn”, hvisket den stille…

Terrenget var ganske så åpent, bortsett fra alle de store steinblokkene. Stemmen i bakhodet hvisket ganske så insisterende at steinene var perfekte for bamsebrakar til å stikke seg vekk bak. Jeg snudde skoene 180 grader og gikk tilbake samme vei jeg kom, mens jeg kikket oppmerksomt rundt meg etter en brun skinnfell som siklet bak en stein mens den tenkte: ”mmm, fotturist! Litt gammel og seig, men feit og fin. Middagen er servert. Kom igjen unger, det er nok til alle!”

Før jeg visste ordet var jeg nede ved Kløfhåbua med alle lemmer i behold, og kunne puste lettet ut.

Etter en liten matbit var hele bjørnehistorien glemt. Dermed tok jeg med meg fiskestanga på en runde frem til kvelden.

Fiskeskrøner i Kløfthåbua

Ikke lenge etter at jeg hadde fyrt opp i Kløfthåbua hørte jeg folk utenfor. Så snart jeg åpnet døra fløy en skygge forbi beina, og snuste seg rundt koia. Det var tre av karene fra Roastbua, Kim, Pål og Torkel, som hadde fortsatt padleturen i de to kanoene. De tre andre hadde returnert til Røoset.

Gutta ble ønsket velkomne inn for en natt på koia. En stor gryte med pannekakemix og litt godsaker ble stekt på ovnen med blandet suksess – pannekakekake med sukker, rosiner og litt sjokolade…

Mens vi satt der utover kvelden oppdaterte vi hverandre på fiske de siste dagene. For meg var det fort gjort: et napp og ikke så mye som et vak ovenfor Kløfthåen. For Kim, Pål og Torkel tok det lengre tid. De kunne fortelle at de etter at jeg hadde ruslet videre, hadde opplevd fiskelykken ved Roasten. Først to ørreter på 1,1 og 2 kilo og litt senere en på 1,5 kilo.

Noen timer senere var koia gjennomvarm, og mange historier fortalt da vi omsider krøp i posene og sovnet.

Kanopadlere i flomstor elv

Etter en natt i Kløfthåbua fortsatt Kim, Pål og Torkel mot Svenskegrensa, mens jeg satte kursen nedover mot Øvre Roasten. På turen ned til Innoset fikk jeg en ørret på steikefisk størrelse til lunsj. God og mett duppet jeg av i lyngen, og våknet av at noen pratet ikke langt unna.

Det viste seg å være de to trønderne jeg møtte da de var på vei for å hente sekken på Røsanden noen dager tidligere. De kunne også fortelle om godt fiske, og hadde fått et par kilosørreter i Roasten. En kantring og svømmetur i stryket ned til innoset i Roasten hadde de også fått med seg.

Trønderne padlet etter hvert videre, og jeg ruslet til innoset for å se om fisken var bitevillig. Etter et par kast hørte jeg brått roping oppe i stryket: «Å faen! Å faen! Høyre! Høyre!», og ned kom en kano som akkurat gikk klar av en stor stein. Litt overrasket så jeg at det var Kim og Pål som var ute og «raftet» i kveldsmørket. De fikk berget seg tørre ned stryket, og like etter kom også Torkel padlende med bikkja som utkikk.

Vi ble enige om å dele Roastbua for natta, og ruslet inn for en kopp kaffe med noen styrkedråper.

Tid for hjemreise

Proviantposen begynte etter hvert å bli tom, så de var tid for å tenke på hjemreisen. Over frokost avtalte vi å møtes ved Røsanden til kvelden for å dele leirbål mens vi ventet på båten neste dag.

På tur vestover gikk jeg innom Lillevatnet, og havet rett oppe i en stim med små abbor. På første kastet var det fast fisk, og 10-20 abborer fulgte fisken på kroken inn mot land. Her var det bare å plukke noen steikefisk til lunsjen.

Litt senere på ettermiddagen tok jeg igjen Kim, Pål og Torkel på Røvollen. De hadde bestemt seg for at det var enklest å bære kanoen fra Nedre Roasten og til Femunden. Mens de bar kanoer og sekk i to vendinger, gikk jeg i forveien og sanket ved til bålet nede ved Femunden.

I det jeg tente bålet kom Larvik gutta padlende, og gled stille over den blikkstille vannflata på Femunden.

En siste bålkveld to uker etter at jeg startet på en ukestur fra Tynset.