Jeg skulle gå mot sør. I sekken hadde jeg en bunke gamle veikart, fiskeutstyr og en stor pose med mat. Smør, sitronpepper, ris og en haug med snickers om fiskelykken ikke skulle slå til hver dag. Omtrent så detaljert var planen der jeg satt på bussen fra Alta til Nordkapp, for å tilbringe en lang sommer på tur.

På Nordkapp gikk jeg av bussen og ble møtt av et tåkehav. Forgjeves forsøkte jeg å få et glimt av havet gjennom skodda, før jeg fikk et par turister til å knipse et «obligatorisk» bilde ved globusen. Så snudde jeg nesen mot sør og begynte å gå.

Magerøya

Selv om kalenderen viste 31. mai var det langt fra vår i Finnmark. Snøen lå jevnt i terrenget, med noen barflekker her og der. Det gjorde ikke noe. Jeg hadde to måneder til rådighet, så varmen ville før eller siden komme.

Etter noen kilometer første dagen trakk jeg ned mot Tufjorden for å finne et fint sted med mye drivved til bålet. Innerst i fjorden fant jeg det jeg så etter. En flott teltplass like ved den bekk, og en strand full av drivved. Turen var i gang, og jeg feiret med marinert biff.

Litt utpå kvelden fikk jeg besøk ved bålet. 3 damer som var vokst opp på øya var på hyttetur i Tufjorden. Jeg spanderte en kaffekopp, mens de fortalte om det gamle kvalkokeriet som hadde ligget på andre siden av fjorden, og hvordan det hadde vært å vokse opp i området. Jeg fikk høre at besteforeldrene hadde drevet gård i Tufjorden til den ble brent av tyskerne under krigen. Gårdene var ikke blitt bygd opp igjen, så nå var det bare hytter igjen.

Dagen etter tråkket jeg meg gjennom snøen over øya, og fulgte en elv ned til sørsiden ikke langt fra tunellen.

Porsangerhalvøya

Neste morgen gikk jeg i regn og kraftige vindkast ned til veien for å haike gjennom tunellen. Den første bilen som passerte stoppet, og jeg klatret opp i lastebilen. Bilen svaiet godt i vinden, og i bommen kunne vakta fortelle at det var opp mot 40 m/s i kastene. Ganske så friskt.

Over på fastlandet takket jeg for skyssen før jeg ble for komfortabel inne i et varmt førerhus. Jeg var spent på om det lot seg gjøre å gå til fots sørover Porsangerhalvøya. Heldigvis var det lettere å ta seg frem enn jeg hadde fryktet. Høydedragene gikk i omtrentlig nord-sør retning, så jeg kunne gå på avblåste rabber de første milene. Bare når jeg måtte over på en ny rygg endte det med vassing gjennom råtten snø.

Etter å ha fulgt avblåste rygger i terrenget så godt det lot seg gjøre i to dager begynte det å bli vanskeligere å ta seg frem. Det ble stadig mer snø, og det rant smeltevannsbekker over is når jeg skulle gå over på en ny rygg. Der jeg måtte gå over snø var den så mettet med vann at det ble små dammer i hvert fotspor. Fra bussen hadde jeg sett at det var mindre snø nede ved fjorden, så jeg bestemte meg for å gå østover til jeg kom ned til veien.

Nede ved veien visste jeg ikke nøyaktig hvor jeg var. Kartet jeg brukte var i 1:250000, med høydekurver på 50 meter, og utgitt på 70-tallet. Det plaget meg imidlertid ikke så mye. Jeg skulle mot sør, og tok til høyre da jeg kom frem til veien. Ganske raskt kom jeg til et veiskilt, og fant ut at jeg var i Indre Svartvika.

Jeg fulgte like godt veien et par dager til jeg kom til Olderfjord.

Olderfjord – Skoganvarre

Etter å ha fylt på med litt mat i sekken fortsatte jeg fra Olderfjord. Temperaturen hadde steget litt, og siden det var en uke siden jeg startet satset jeg på at det var mer farbart i høyden. De første dagene gikk det greit å gå i høyden, før snøen ble dypere igjen.

Igjen måtte jeg gå ned mot veien for å tråkke asfalten sørover. Ved Stabbursnes gikk jeg innom for å høre hvordan føret var opp Stabbursdalen. Rapporten var nedslående. Jeg kunne muligens komme noen kilometer opp dalen, men så ville det bli stopp.

Det skulle være bedre forhold lengre sør, så jeg bestemte meg for å følge E6 strake veien til Skoganvarre, og så krysse vidda mot Stabbursdalsvatna.

På Skoganvarre Camping leide jeg en hytte, og spanderte en tier på dusjen. Det gjorde godt med litt varmt vann på kroppen. Oppfrisket og ikke fullt så illeluktende kunne jeg slappe av etter to uker på tur.

Skoganvarre – Leavnnjasjavri

Etter en natt innendørs i myk seng var jeg stiv i kroppen og tett i nesen. Finnmarksvidda ventet, så etter en god frokost fant jeg en kjøresti mot vest. Endelig var det flere barflekker enn snøflekker på fjellet, og vannene begynte å bli isfrie etter hvert som jeg kom inn i Stabbursdalen nasjonalpark.

Selv om jeg noen ganger ble overasket av elver som ikke stod på kartet gikk det greit å orientere etter de gamle veikartene. Store vann var merket av, og fjellene lå der de lå i 1970. De største vannene hadde også navn, så når jeg kom frem til Leavnnjasjavri visste jeg akkurat hvor jeg var.

Ved Leavnnjasjavri ble jeg en ekstra dag for å fiske. Endelig kunne jeg rusle rundt med fiskestanga, og legge meg ned i lyngen for å nyte sola. Akkurat slik jeg hadde drømt om før jeg startet turen. Fisken var imidlertid ikke like bitevillig som i drømmen, så etter mange kast hadde jeg ikke kjent et eneste napp.

Leavnnjasjavri – Altademningen

Etter å ha vadet over elva fra Leavnnjasjavri fortsatte jeg mot Stabbursdalsvatna langs dype hjulspor som fungerte som elver i vårløsningen. Der snublet jeg over det som antageligvis hadde vært leirsted om vinteren. Rustne hermetikkbokser lå strødd, og bjørkekrattet var pyntet med flagrende toalettpapir. Det fristet ikke til lengre opphold.

Vidda begynte etter hvert å tørke opp, og det var behagelig å bare være på tur. I et lite vann stoppet jeg for å forsøke fiskelykken, og fikk turens første fisk. En liten gjedde på halvkiloen ble en kjærkommen avveksling til middag.

Ved Altademningen møtte jeg veggen, bokstavelig talt. Eneste veien over var gjennom en løst tunell. Jeg satte meg ned og håpet noen fra Statkraft skulle komme forbi i løpet av dagen og slippe meg over. Dag ble til kveld uten at noen kom forbi, så jeg satte opp teltet for natten.

En liten bytur

Morgenen etter vurderte jeg om jeg skulle vente og se om noen fra Statkraft kom forbi, eller om jeg skulle gå. Jeg begynte å gå, det var tross alt det jeg gjorde den sommeren. Kursen ble satt mot Alta, og etter halvannen mil fikk jeg haik ned til byen.

Nede i Alta gikk jeg innom butikken og handlet litt mer mat, så pakket jeg om sekken og begynte å gå i retning veien til Kautokeino. Jeg hadde ikke gått mange skritt før en bil kjørte opp langs siden på meg. Med stor sekk og fjellstøvler måtte jeg være på feil sted, mente sjåføren, og spurte om jeg trengte skyss. Snakk om hyggelig type!

Jeg ble satt av ved krysset mot Kautokeino, og stilte meg igjen opp med tommelen i veikanten. Det tok ikke mange sekundene før en trivelig kar tilbydde skyss til Suolovuopmi fjellstue.

Suolovuopmi fjellstue – Kautokeino

Etter å ha takket for skyssen fulgte jeg gamleveien fra Suolovuopmi fjellstue til jeg fant en egnet teltplass ved det første og beste vannet. For første gang på turen så jeg fisk som vaket, og fant frem fiskestanga.

Ganske raskt var det fisk på kroken, og snart hadde jeg to fine røyer å steike til middag. Jeg forsøkte et par kast til. Brått var det bom stopp for sluken. Storfisk! Etter noen friske utras fikk jeg berget fisken på land. En feit røye på ca. 55 cm. Maten var sikret for de neste to dagene, så jeg gikk for å finne ved til bålet.

De neste dagene gikk jeg videre mot Kautokeino, og fisket underveis. Fisken var bitevillig, og jeg hadde til middagen de fleste dagene. Jeg traff på samer som holdt på med reinsmerking, og hadde late dager på tur.

Så etter en måned på tur kom jeg frem til Kautokeino, og sjekket inn på Thon Hotell for en turfri dag.

Jeg satser på at neste episode er klar til i morgen. Da går turen videre mot Reisadalen, Finland, Indre-Troms, og litt til.