Lokket hadde lagt seg god til rette på Nord-Vestlandet, så jeg satt og kikket på værmeldingen for Sunndalsfjella. Etter lang tid med gråvær viste langtidsvarslet at det skulle klarne opp. Da var jeg ikke sein om å pakke sekken for 5 døgn, og var klar for tur.

Allerede opp Aursjøveien viste tegnene at Yr.no hadde vært litt vel optimistiske. Regnet hadde gitt seg, men skyene hang langt ned i fjellene, og tåkedotter kom sigende gjennom dalen. Men med ukekort for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark i sekken var det for seint å snu, så jeg parkerte bilen og tok sekken på ryggen.

Inn i tåkehavet

Sikten var kanskje 20 meter da jeg begynte å gå. Men så lenge jeg fulgte stien og elva opp mot Skarvdalen skulle jeg nok finne frem. For sikkerhetsskyld tok jeg ut kompasskurs, for å følge med på at stien gikk riktig retning.

En halv time senere begynte jeg sakte å skimte terrenget rundt meg, og mens skyene trakk seg et par hundre meter høyere opp. Endelig klarner det, tenkte jeg, og satte opp teltet ved Nedre Skarvdalsvatnet.

Etter en runde langs vatnet hadde jeg et par små ørreter som tilbehør til middagen, og tok kvelden med stor tro på at neste dag ville jeg få se fjelltoppene.

Om å bedømme avstand i tåke

Neste morgen drev fortsatt skydottene rundt nede i dalen. Av og til fikk jeg et glimt av terrenget rundt meg, før verden igjen var innhyllet i skodde og vanndråpene festet seg til alle overflater. Ikke så mye at det var nødvendig med regnklær, men nok yr i lufta til at alt ble fuktig og rått.

Etter en kartstudie hadde jeg sett meg ut et par små vann noen hundre meter høyere. Dit skulle jeg nok finne frem så lenge jeg fulgte vannkanten til bekken, og så gikk langs bekken opp til vatna. Det var bare å passe på å ikke gå mer enn 10 meter fra vannkanten eller bekken.

Etter en halv time dukket det første lille vatnet frem fra tåka. Jeg kastet ut sluken, og lyttet etter plasket når den landet. Stille.

Sluken landet aldri med et oppmuntrende ”plopp”, så jeg begynte å sveive inn, og skjønte fort at den satt fast i land på motsatt side. Jeg sveivet meg frem til sluken, og oppdaget at ikke bare var den fast på land, den var også rimelig langt inne på land.

Vatnet jeg fisket i var en liten dam på knapt 20 meters bredde 50 meter nedenfor vatnet jeg hadde sett meg ut på kartet. Det er jammen ikke enkelt å bedømme avstand inne i tåkehavet!

Et glimt av blå himmel

Mens jeg fisket meg rundt de to vatna trakk skyene seg litt tilbake slik at jeg fikk se hvor jeg var. Det viste seg å være et spennende område, og noen forsiktige vak viste seg også langt ute fra land.

Jeg benyttet anledningen til en god og lang lunsj mens jeg kikket ut over dalen.

Noen kaffekopper senere kom tåka på nytt sigende, så jeg bestemte meg for å gå tilbake til telte mens jeg enda hadde litt sikt.

En kortere ture enn planlagt

Fremme ved teltet hadde jeg litt signal på mobilen, så jeg sjekket værmeldingen. Værvarslet var oppdatert, denne gangen med lett regn og gråvær. Så jeg kokte meg en kaffekopp, mens jeg vurderte turen videre.

Planen var å fortsette høyere opp i fjellet og over mot neste dal. Med tett tåke og yr i lufta fristet det ikke mye. Av erfaring vet jeg også så alt for godt at når lokket først har lagt seg i Sunndalsfjella, så blir det gjerne liggende.

Så med 6 timer til det var kveld tok jeg en avgjørelse. Halvtimen med lunsj hadde vært fin, men 2 dager inne i tåka fikk være nok. Jeg pakket sammen sakene, og fulgte elva tilbake til bilen.