Isen er gådd, og det er isløsningsbett i Anja, var meldingen jeg fikk. Kom deg inn på fjellet nå, så er det god sjanse for storfisk. Det var ikke annet å gjøre enn å pakke sekken for en langhelg i Indre Troms, på jakt etter storfisken.

Turen fra Dividalen og inn til Anja er lang og seig. Langs stien på sørsiden av elva er det 25 kilometer i jevn stigning. Siden store deler av turen går langs T-sti er det også en god del myrhull, og gjørmete partier å passere.

En lang og seig tur inn til storfisken gjorde ikke noe når det var utsikter til bitevillig fisk på fjellet. Utsikter til en langhelg med bra vær lovet også godt da jeg parkerte bilen ved veienden, og var klar for en ny tur i Øvre Dividal Nasjonalpark.

Snarveien til Vuommajavri

Jeg hadde den fuktige og gjørmete turen i august friskt i bakhodet da jeg startet fra Frihetsli, og bestemte meg for å sjekke klokka ved Vuommajohka, og heller korte ned første etappe ved å ta snarveien opp til Vuomma. Dit er det bare 18-20 kilometer, og så slipper en partiet der stien gjerne er en T-merket bekk ved regnvær, eller nå om våren.

Beskjedne fra ortopeden for en drøy uke siden lå også i bakhodet. Årets MR viste to prolapser og spor etter et tidligere kompresjonsbrudd i ryggsøylen, der den ene hadde tydelig nervepåvirkning. Prolapsen med nervepåvirkning fører til at jeg er nummen i ene foten fra kneet og ned, og mister kraft og reaksjon i beinet på dårlige dager. Du får kjenne på smertegrensen, var beskjeden fra ortopeden.

For å spare ryggen første dagen hadde jeg bestemt meg for å korte ned etappen med en snarvei til Vuomma da jeg var fremme ved elva. Da ville jeg forhåpentligvis unngå at ryggen ble smertefull første dagen, slik at det ble ubehagelig å fiske resten av turen. Samtidig så fristet det å se om storrøya i Vuomma var bitevillig.

En kald natt ved Vuommajavri

Jeg hadde ikke hørt noen rapporter om isløsing på Vuomma, så jeg var spent når jeg nærmet meg utsikt mot vannet. Var det isfritt?

I det jeg kom over den siste høyden og fikk utsikt mot vannet pustet jeg lettet ut. Hele vannet var isfritt. Ikke nok med at det var isfritt. I lombolaen nedenfor vannet kunne jeg se vakringer.

Raskt fant jeg meg en teltplass ved ustoset, satte opp teltet og fikk montert fiskestanga. Endelig.

Noen timer senere hadde temperaturen sunket ganske så nærme null, og fingrene begynte å bli stive. Vinden hadde også lagt seg helt, og frostrøyken drev over vannet. Alt jeg hadde fått var en liten røye, som knapt nærmet seg 300 gram. Ikke mye å skryte av, men nok til at jeg krøp inn i teltet for å få litt varm mat i en kald kropp.

Deretter var det bare å krype ned i sommerposen med ullundertøy, varmejakke og tykk ullue på kroppen, for et par kjølige timer før sola hadde passert fjellet i nord.

Anjavatnet

Kontrastene er store i sommerfjellet i Troms. Så etter noen kalde timer med hutring i soveposen, våknet jeg av at sola varmet på teltet og strakte meg etter vannflaska.

Jeg nøyde meg med en liten time med fisking i vuomma, før jeg pakket sammen for å fortsette. Underveis ble det mange stopp langs vannet, før jeg gikk over mot Anjavatnet. Jeg møtte også et par andre fiskere langs Vuomma, som kunne fortelle at det hadde vært isfritt en drøy uke. Heller ikke de hadde greid å lure storrøya i Vuomma, selv om det hadde blitt noen kilosfisk. Fisken fulgte gjerne etter kroken, men det var ikke lett å få den til å bite.

Fremme ved Anja møtte jeg karen som hadde tipset om isfritt vann og isløsningsbett. Uka før hadde de hatt drømmebett, men nå kunne han raskt fortelle at isløsningsbettet var over, og at det bare hadde blitt noen får fisker på land. Etter en liten prat fant jeg en teltplass omtrent midt på vannet, og prøvde meg noen timer med fiskestanga. Til ingen nytte, så jeg måtte ta til takke med en prosjon REAL turmat til kveldsmat.

En varm dag med mye insektliv

Neste morgen var jeg klar for å lure storfisken i Anja. Ute varmet sola godt, og innsektene begynte for alvor å våkne til liv. En drømmedag i fjellet, så jeg pakket dagstursekken og gikk litt lenger inn langs vannet for å fiske meg tilbake.

Anja er langgrunt, noe som gir godt med mat til fisken, ,men gjør det desto vanskeligere å fiske. Spesielt når en må ha tung sluk for å komme ut dit fisken er. Så med en 20 grams atomsild på enden av snøret måtte jeg sveive raskt for ikke å sette meg rett i bunn.

Ikke lenge etter det første kastet fikk jeg se ryggen på en fisk som passerte over en grunne. Halve fisken var over vann, så det lignet mest på en nise som rullet. Synet av beistet fikk pulsen til skyte i været og jeg kastet i retning dit den svømte. Resultatet ble at sluken gikk rett i bunn før jeg fikk sveivet inn slakken.

Mange timer senere hadde jeg fisket meg tilbake til teltet. Noen fisker, mest småfisk på halvkiloen, hadde fulgt sluken til land, men de ville ikke bite på kroken. Som regel snudde de bare rolig 2-3 meter ut fra land, og svømte uinteressert tilbake dit de kom fra.

En stadig tiltagende klekking av fjærmygg kan sikkert være noe av grunnen til at fisken ikke var bitevillig. Mat manglet det ikke, så alt den trengte å gjøre var å åpne kjeften og suge i seg innsekter. Mot ettermiddagen ble det etterhvert så tykt med innsekter at det var vanskelig å åpne kjeften uten å ende opp med å svelge et par mygg.

Stor fisk på andre siden

Den andre gruppa med folk langs Anja hadde vadet over elva, og prøvde fisket på motsatt side. Oppe fra en av de mange moreneryggen kunne jeg se at det var tettere med vak på den siden. Sporadisk høylydt bannskap tydet på at fisken var mer bitevillig på den siden, men samtidig tok sluken veldig forsiktig, slik at den ikke endte på land.

Så fikk jeg høre noen høye rop om håv på motsatt side. En stor fisk var på kroken, og jeg hørte at det var Røye når den nærmet seg land. Senere fikk jeg høre fisken hadde vært litt mager, men likevel passert 2,5 kilo.

En vindfull natt ved Vuomma

Ut på kvelden var det tid for å tenke på returen ned dalen, så jeg pakket sammen for å gå over mot Vuomma. Luften var nå tett av innsekter, så da det endelig kom en liten bris oppe i høyden gjorde det godt. Etterhvert begynte vinden imidlertid å øke på, så da jeg fikk opp teltet måtte jeg knytte på noen ekstra barduner.

Etterhvert økte vinden enda mer. Teltet har tålt en kuling tidligere, men det var mange hundre døgn siden, og før jeg stakk teltstanga gjennom en tynnslitt stangkanal et par ganger. Etterhvert som jeg krøp ned i soveposen hadde jeg derfor planen klar.

Jeg puttet de fleste løse ting ned i ryggsekken, og skulle teltet revne rundt meg var det ikke annet å gjøre enn å få på seg klær og berge det som berges kunne. For deretter å gni søvnen ut av øynene og begynne å gå. På sommeren med lyst hele døgnet ville det vært litt kjedelig, men ingen krise.

Ikke lenge etter at jeg lukket øynene forsvant jeg inn i drømmeland. Jeg våknet ikke før sola stekte på teltduken. Teltet blafret fortsatt godt, men stod på samme sted.

Kontraster i sommerfjellet

Ikke lenge etter at jeg lukket øynene forsvant jeg inn i drømmeland. Jeg våknet ikke før sola stekte på teltduken. Teltet blafret fortsatt godt, men stod på samme sted.

Ute varmet sola, og sommeren hadde festet grepet i fjellet. Så da jeg fikk på meg sekken gjorde det godt med en kraftig vind for å kjøle kroppen og holde innsektene unna i motbakkene.

Etterhvert steg temperaturen godt nedover dalen, og fremme ved bilen viste måleren 27 grader. Kontrastene i sommerfjellet i Troms er store. Fra et par grader om natta til 27 grader et par dager senere. Ikke rart at badeshorts og dunjakke er obligatorisk på pakkelista.