Det er ingen hemmelighet at det svømmer stor fisk i flere av vannene sør/øst for Dividalen. Steder som er relativt lett tilgjengelige. Bare 4-5 timer å gå opp på fjellet, og så er mulighetene mange.

På denne turen hadde jeg sett meg ut et vann 5 timer inne på fjellet. Siden vannet er relativt lite velger jeg å ikke bruke navn denne gangen, selv om den som er kjent lett vil se hvor turen gikk. Det er heller ingen grunn til å nevne navn, for den som kikker på kartet vil lett finne sitt eget turmål i området.

En fin sensommerdag på fjellet

Etter den første frostnatta tidligere i uken hadde jeg vært et par dager nede fra fjellet. Da rakk jeg en tur til Tromsø for å kjøpe nye sko. Så med nye sko startet jeg fra Parkeringen sør for Frihetsli en varm sensommer dag. Termometeret viste 23 grader i bilen, og alt lå til rette for en fin sensommertur.

Etter noen kilometer langs Turiststien passerte jeg Dividalshytta i lav kveldssol, før jeg forlot stien og gikk opp på fjellet. Noen timer senere var jeg fremme ved vannet jeg hadde sett meg ut. Teltet ble satt opp, og stanga ble montert for en liten kveldstur.

En time senere hadde jeg hverken kjent et napp eller sett et eneste vak. Så når sulten og skumringen meldte seg fant jeg frem hodelykten i teltet, og fikk pumpet opp liggeunderlaget.

Soloppgang og en morgenøkt uten napp.

Av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig neste morgen. Kvelden før hadde jeg hørt noen ryper da jeg la meg, så det var sikkert de som vekket meg. Med smale øyne kikket jeg ut, og fikk se en fargerik soloppgang. Det tok ikke mange sekundene før jeg var utenfor teltet med kameraet i hånda.

Etter å ha glemt kaffe på forrige tur hadde jeg vært nøye med pakkingen denne gangen (Kaffe har fått eget punkt på pakkelisten). Så ikke lenge etter var det tid for frokost og første kaffekopp.

Spent på om fisken ville være bitevillig på morgenen tok det ikke lang tid før sekken var pakket for dagstur. Planen var å fiske i vannet der jeg lå frem til lunsj, og så gå videre til to andre vann etter lunsj. Det ville bli en dagstur på halvannen mil, så jeg pakket med gassbrenneren, kaffe, kjeks og en pakke turmat.

Etter en grundig runde med fiskestanga rundt vannet hadde jeg ikke kjent et eneste napp da det var tid for lunsj.

En lang rundtur, og litt rypejakt

Etter lunsj gikk jeg i retning et lite vann et par kilometer unna. Det viste seg å være et grunt vann. Det holdt med et par kast med rask sveiving, og rensing av sluken mellom hvert kast. Jeg likte rett og slett ikke vannet, så jeg fortsatte sørover.

Til neste vann var det 5-6 kilometer. For å unngå et par fuktige områder la jeg ruta godt opp i høyden. Det ga også en mulighet for å se hvordan det ser ut med rypa foran årets jakt. Først oppe på ca. 900 moh traff jeg på et kull ryper. 7 fugler tok til vingene.

Det neste vannet jeg kom til var et langt og smal vann. Med vinden i ryggen kunne jeg stå på midten og kaste nesten over til motsatt side. Jeg gikk en runde, fisket over det meste av vannet. Som tidligere på dagen kjente jeg ikke et eneste napp.

Der og da begynte jeg å lure. Hva hadde skjedd med fiskebettet? På forrige tur gikk jeg tre dager uten å kjenne et napp, og nå fortsatte trenden. En uke uten å kjenne napp.

En regnbyge vekker fisken

Etter å ha kommet tilbake til teltet ut på kvelden spiste jeg middag før jeg ville gjøre et nytt forsøk med fiskestanga. Kanskje var ørreten mer bitevillig når det begynte å bli skumring.

Akkurat da jeg skulle til å trekke igjen glidelåsen på teltet kjente jeg den første regndråpen. Rask fikk jeg på meg regnklær, og gikk tilbake til ”jobb”. For er det en ting som er sikkert når det gjelder fiske, så er det at fisken biter når kroken er i vannet.

Snart hamret regnet ned. Etter et par kast kjente jeg det første nappet. Et forsiktig napp. Oppmuntret kastet jeg sluken ut i samme retning en gang til. Bare noen meter ut fra land var det stopp.

Jeg gjorde tilslag, og en ørret viste seg i lufta. En grov ørret. Fisken viste seg i lufta 2 ganger til før den dro med seg ut noen meter med snøre. Med skjelvende fingre fikk jeg justert bremsen. Ørreten gikk frem og tilbake et halvt minutt, så ble snøret slakt.

Jeg fikk ikke frem et ord. Ikke en gang stille bannskap runget i skumringen. Etter synet av fisken på nært hold var jeg ikke i tvil, den var langt over kiloen. Kanskje var det årets mål om ørret over 2 kilo som glapp. Med stive fingre hadde jeg knapt motivasjon til flere kast.

Men jeg fortsatte selvsagt å fiske. Og noen kast senere fikk jeg en ørret på knapt 100 gram. Det må sies å være en særdeles mager trøst…

En sommer er over

Neste morgen pakket jeg sammen mitt utslitte telt for å dra ned fra fjellet. Det var tid for en hvildag før en ny leirskolesesong.

På vei ned varmet sola godt, men bjørka hadde begynt å få gule blad. Sommeren var over, og nå ventet høsten. En siste måned på å nå målet om ørret og røye på over 2 kilo, før isen legger seg.

Jeg skal innrømme at jeg enkelte dager begynner å tvile på at målet med ”Storfiskens år”. Men fortsatt venter noen gode turer. Turer med hagle og fiskestang. Og historien blir ja bare bedre om storfisken skulle komme på land på siste forsøk.