Det har etterhvert blitt tradisjon ta jeg avslutter leirskolesesongen med en jakttur sammen med Cato. I år valgte vi et område der vi kunne gå gjennom skogsfugl terreng opp på fjellet, og så lade om til rypejakt når vi passerte skoggrensen.

Passe tidlig kjørte vi inn mot Rostadalen og startet på turen opp gjennom skogen. Terrenget så lovende ut for å treffe på en tiur og vi gikk på bred linje oppover. Det tok vel en halv time før jeg så en fugl komme flygende fra siden der Cato gikk. Muligens var det han som hadde skremt den opp. Jeg så ikke tydelig om det var en tiur som gikk ned i noe einerkratt, men kom meg raskt bort til stedet.

Med hagla i skuldra gikk jeg forsiktig dit fuglen hadde landet. Klar for å reagere på den minste bevegelse. Men det var ingen bevegelse. Fuglen var sporløst borte. Jeg gikk frem og tilbake for å se om jeg kunne skremme opp noe, men ikke så mye som en fjær var å se. Kanskje den hadde sprunget vekk på bakken.

En liten halvtime senere traff jeg på Cato rett over skoggrensen, og han fortale han hadde sett en ung tiur som fløy vekk. Kanskje det var den jeg også hadde fått et glimt av.

Hare og rype

Etter en kort prat fortsatte vi oppover mot rypeterreng. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på en hvit hare som forsøkte å gjemme seg bak en stein. Hare stod imidlertid ikke på menyen, så jeg la ned hagla og tok frem kameraet i stedet. Først på 7-8 meter hoppet haren rolig unna.

Etterhvert kom vi opp i brattere terreng, og fant et sted i le for en matpause. Jeg var kanpt ferdig med første brødskiva før Cato la merke til en rype som satt 50 meter høyere oppe. Hagla ble raskt funnet frem og vi gikk litt nærmere. Snart så vi 3 ryper som satt oppe i ura.

Vi kom oss i skjul og gikk litt nærmere. ”Du tar rypa til venstre, så tar jeg den til høyre”, sa Cato. Forsiktig prøvde vi å komme i skuddposisjon. Rypene viste tydelig at de begynte å bli urolige. Før jeg fikk siktet meg inn lettet første rypa og Cato fyrte av. Da lettet det plutselig 5-6 ryper til, og jeg svingte hagla etter en av rypene.

Før turen hadde jeg passet på å fortelle at jeg ikke var noen god skytter på fluktskudd. Jeg foretrekker en fulltreffer på sitt. Men jeg hadde tydeligvis en god dag med hagla, så da Cato hadde et sjeldent bomskudd, og jeg fikk perfekt treff på fluktskuddet var jeg naturlignok kjepphøy når vi fortsatte matpausen. Men jeg tror ikke Cato tok det personlig, for ingen av oss har i grunnen noen mulighet til å være hårsåre…

Godt samarbeid

Etter matpausen fortsatte vi oppover til vi nærmet oss snø mot toppen. Der fikk vi igjen øye på noen ryper som satt i steinura, og tok oss frem i skjul. Vi ble enige om hvem som tok rypa lengst til venstre, og hvem som tok den lengst til høyre. Med godt sikte telte Cato til 3, og vi fyrte av samtidig. Begge skuddene traff, så det lå igjen to ryper mens resten fløy bort.

Etter en tur opp til toppen fant jeg frem kameraet før ejg begynte på turen ned. Cato gikk litt før, og jeg hørte det smalt nedenfor meg samtidig som jeg knipset bilde. Cato hadde gått på nok et kull ryper.

Døgnkvoten var full, og sola stod lavt da vi startet på den bratte turen ned fra fjellet.