Når du fisker mye kommer det alltid episoder du husker ekstra. Sist lørdagen var en slik dag. En dag det måtte flere turer og en trøstefisk på land før jeg greide å skrive om. En uke med spørsmålet «kunne jeg gjort noe annerledes?» i bakhodet.

Kunne jeg gjort noe annerledes? Jeg vet ikke. Jeg så jo hva som skjedde, men det gikk så fort. Kanskje 10 sekunder, og alt jeg kunne gjøre var å mumle frem et stille ” Hva i he***** skjedde?» da det var over.

En helt vanlig lørdag

La oss ta det fra begynnelsen. Det var som sagt lørdag, og som vanlig tok jeg en tur ned til fjorden. Jeg var fremme omtrent da sjøen begynte å stige etter full fjære. Ute på fjorden var det mye aktivitet. Måkene fråtset i småfisk, noen niser jaget et stykke ut og jeg så noen sporadiske vak.

I lufta var det 7-8 grader og en sur vind som ikke greide å bestemme seg for om den skulle komme fra sør, øst eller nord. Hadde det ikke vært et fjell mot vest hadde den sikkert kommet derfra også. En helt vanlig kald maidag i Troms.

Før jeg startet å fiske kuttet jeg av et par meter av snøret. Det er greit å være sikker på at snøret ikke har skader i starten av dagen. En svivel med hempe ble knytt fast med palomarknuten, og jeg fant frem godsluken. En 25 grams Atomsild i hvitt og blått, som ofte fungerer på kalde dager med litt uklart vann på våren.

Motstand i snøret

Måkene samlet seg 100 meter fra land og jeg så noen vak litt nærmere land. Stor fisk siden vakene var synlig i småbølgene. Bare antydning til en mørk rygg, men ikke nise som holdt seg et par hundre meter fra land. Jeg kastet i retning vakene.

Atomsilda taklet vinden godt. På tredje kastet gjorde jeg en sveivestopp etter noen meter. Noe tungt la seg på sluken, og jeg gjorde tilslag.

Jeg kjente det ble motstand. Snøret begynte å bevege seg rolig ut fra land, og på tvers av fjorden. Jeg strammet bremsen en halv omdreining for å gi fisken motstand. Fisken økte farten.

Utraset

På stanga hadde jeg en Shimano Stardic 2500 snelle, med 200 meter suffix 0,15 multisnøre. En snelle med ca. 10 kilos bremsekraft og et snøre med bruddstyrke som tåler det samme. En solid kombinasjon til sjøørreten.

Nå skar snøret gjennom vannet, og fisken økte farten for hver omdreining jeg strammet bremsen. Snart var det ikke mulig å skru mer på bremsen, og stanga stod i stram bue helt ned i korken. Snøret fløy av spolen i et faretruende raskt tempo.

Noen sekunder senere var 150 meter med snøre ute i vannet, og det nærmet seg raskt slutten. 160 – 170 – 180 meter.

Alt jeg kunne gjøre var å håpe fisken ville snu før det var tomt for snøre. Håpe. Men realiteten var klar. Om ikke fisken snudde ville noe ryke. Ville det bli snøret, spoleknuten eller slukknuten som røyk. Jeg har mer enn en gang opplevd at kroken på sluken har røket før snøret ved bunnapp. Ville stanga holde om snøret ikke røyk?

Da de siste metrene av snøre gikk ut fra snella, la jeg en finger på spolen for ekstra brems. Så var det slutt.

Jeg kjente et rykk i stanga, så forsvant all motstand. Nesten 200 meter ut fra land røyk slukknuten, og jeg kunne sveive inn snøret.

Kunne jeg gjort noe annerledes?

I minuttene og dagene etter utraset har spørsmålet om jeg kunne gjort noe annerledes svirret i bakhodet. Dagen etter drømte jeg at jeg gjorde tilslag, og at fisken begynte å kjøre ut fra land da jeg våknet. Fortsatt skjønner jeg ikke helt hva som tok sluken. Eneste jeg vet er at det er den råeste kraften jeg har kjent i andre enden sva snøret når jeg fisker fra land. En fisk som bare økte farten med maksimal brems på snella, og gikk 200 meter på rundt 10 sekunder, helt uten å forandre retning.

Var det en storlaks? Kanskje. Det er tiden da de første Målselvlaksene begynner å komme inn mot fjorden, og de største kommer først. Kanskje var det en laks som ble irritert på sluken, og bestemte seg for å glefse til? Eller en storsei? Det er storsei i fjorden, og kanskje nisene fikk storseien til å gå helt inn mot land. Kveite er også en mulighet, men det er mindre sannsynlig. Eller kanskje noe helt annet?

Jeg får nok aldri vite svaret, om ikke det går opp en storlaks i Målselva med en hvit og blå Atomsild i munnviken. Eneste jeg vet er at fisken var ikke et gram under 10 kilo.

En trøstefisk

Etter en slik opplevelse er det selvsagt umulig å ikke dra på ny fisketur. Så noen dager senere var jeg tilbake på samme sted. Jeg kastet en møresild i retning et vak, og fikk raskt motstand i snøret.

Fisken gjorde noen korte utras. Men jeg trengte ikke stramme bremsen for å kjøre fisken kontrollert opp i håven. En sjøørret på 1,6 kilo. Det kjentes nesten som en småsei etter lørdagens opplevelse.