På vei hjem fra ferie på Nord-Vestlandet bestemte jeg meg for å stoppe et par dager i Junkerdalen nasjonalpark. I nasjonalparken i fjellene mellom Junkerdalen og Sulitjelma gikk jeg på ferske spor av bjørn, og fikk god bruk for fiskestanga.

Sekken lå pakket bak i bilen da jeg startet på kjøreturen nordover. Telt, turutstyr, fiskestang og mat for noen dager. Med en værmelding som lovte særdeles høye temperaturer var jeg spent på hvordan fisket ville bli. Sommertreg fisk i lunkne fjellvann er ikke lett å lure.

Da jeg parkerte bilen ved Balvatnet og gikk i retning Stor-Rosnivatnet så jeg at det fortsatt lå godt med snø i fjellet. Det skulle de sikkert la seg gjøre å lure en ørret der smeltevannet rant inn i vannet. Så jeg satte kursen mot innoset.

Kaffepause med noe attåt

Etter at teltet var satt opp på en perfekt teltplass ved innoset fant jeg frem gassbrenneren. Med flere og 20 grader i solsteiken fant jeg frem kaffe og nudler for en liten kaffepause før jeg tok en runde med fiskestanga.

Mens vannet kokte opp monterte jeg fiskestanga. I øyekroken så jeg en fisk som vaket et par ganger i innoset. Småfisk tenkte jeg, og fant frem en 7 grams spesial i kobber og rødt. Det kunne ikke skade med et par kast mens nudlene ble ferdige og kaffekoppen avkjølte seg litt. Kanskje det ville bli steikfisk til middagen senere?

På andre kastet hadde sluken knapt landet da en fisk kastet seg over den. Helt uforberedt på det kraftige nappet skvatt jeg godt til, og oppdaget til min forundring at småfisken raskt dro ut flere meter sene fra snella.

Snart lå en kilosfisk på land, og jeg kunne sette meg ned med nudlene og en passe temperert kaffekopp. Drømmestart!

Bitevillig ørret, klegg og mygg

Etter matpausen hentet jeg noen snøblokker fra nærmeste snøfonn, og bygde et kjøleskap til fisken. Rundt meg virret det av klegg og mygg som tydelig satte pris på at jeg kom på besøk. Så irriterende var myggen at jeg, for første gang i sommer, fant frem myggoljen. Normalt så bruker jeg å ignorere myggen, så de som kjenner meg vet at det skal en del til før myggoljen kommer frem. Det vil si, det var nødvendig å puste mellom tennene for ikke å svelge mygg.

Innsmurt med myggolje puttet jeg slukboksen i lomma og gikk oppover elva mot Littj-Rosnivatnet. Underveis fisket jeg i rolige partier. På andre kast i en stor kulp ble det motstand i snøret. Også denne gangen var det kilosfisk. En ørret på 1,2 kilo.

Oppe ved Littj-Rosnivatnet gjorde jeg noen kast i utoset og snart lot en liten halvkilosørret seg lure av sluken. Nok fikk være nok.

Nok fikk være nok. Jeg hadde mer enn jeg kunne spise, og tenkte å fiske dagen etter også. Dermed tok jeg en omvei over en høyde på vei til teltet. Oppe på høyden klarte den svake vinden akkurat å holde myggen unna, mens jeg kunne nyte utsikten over Stor-Rosnivatnet.

Bjørnespor og stor fisk

Jeg har sagt det før, men kan gjenta det igjen. Jeg er ikke skapt for tropevarme! Folk som er skapt for varme klima er lange og tynne. Jeg er aerodynamisk formet med stort marktrykk. Perfekt tilpasset vindfulle fjell, med en triveseltemperatur under 20 grader. Så da jeg våknet neste morgen med sol steikende på teltet og godt over 20 grader utenfor måtte jeg dyppe hodet i vannet før jeg kunne tenke klart.

Til en forandring ble koppen fylt med kaldt vann i stedet for kaffe både 3 og 4 ganger før første kaffekoppen. Omsider ble teltet og sekk pakket, før jeg tok kursen opp i høyden på Skoddfjellet. Ruta gikk i retning Daudvatnet, og de små vannene og tjernene i området.

I det jeg kom ut på en bergknaus så jeg et lite myrtjønn 50 meter under meg. Et lite myrtjønn jeg ville passert uten å snu på hodet, om det ikke var for noen store vakringer. Over den lyse bunnen så jeg noen mørke skygger som sakte svømte rundt og plukket innsekter på overflaten.

Nede i myrtjønnet svømte 3 store ørreter på 1 – 1,5 kilo og noen mindre på 3-400 gram. Det rykket i fiskefeberen, og jeg begynte å se etter en mulighet for å komme ned til vannet fra bergknausen.

Forsiktig smøg jeg meg ned skåningen og la merke til noen fotspor da jeg passerte en snøfonn. Jerv, tenkte jeg, før tankene raskt var tilbake til hvordan jeg kunne smyge meg ned til vannet og få kastet ut sluken uten å skremme fisken. I ettertid ser jeg på bildene at det mest sannsynlig var en bjørn som hadde passert snøflekken, og lå oppe i skyggen og slumret i det varme været.

Omsider fikk jeg sneket meg ned til vannet og kastet ut sluken. Ikke en reaksjon. Jeg så sluken passere en liten meter fra den største ørreten uten at den så mye som vridde på hodet av interesse. To ganger til ble sluken fullstendig ignorert, før jeg kastet litt for langt og endte med å sette meg fast i buskene på motsatt side.

Daudvatnet

Etter en halvtime ga jeg opp å lure ørreten i myrtjønnet. I stedet gikk jeg videre til Daudvatnet. Navnet til tross viste det seg å være et særdeles flott område. Et sort vann og flere små vann i området. Utallige teltplasser å velge mellom, småfisk i bekkene.

Når jeg prøvde fiskelykken levde imidlertid vannet opp til navnet. Det var helt dødt. Ikke så mye som et napp fra småfisk. Det gjorde egentlig ikke noe, for jeg hadde fisk i sekken og temperaturen så høy at det fristet mest å ligge på en liten høyde og drikke kaldt vann resten av turen.