Helt inne på grensa mellom Indre-Troms og Sverige ligger det noen småvann jeg ikke hadde besøkt. Slik kunne det selvsagt ikke fortsette å være. Jeg pakket sekk og fiskestang for å finne ut hva som svømte rundt der inne på fjellet.

Jeg har et lite mål om å prøve fiskelykken i alle små og store vann i Indre-Troms. Kanskje mer en tanke enn et mål, for jeg har ingen systematisk plan. Jeg sitter av og til med kartet foran meg, og prøver å finne et fristende turmål jeg ikke har besøkt før.

På kartet er det mange små og store flekker. Et tresifret antall steder der det kan være mulig å skaffe middagsmaten mens man er på tur. De aller fleste der fisken har gytemuligheter og som er dype nok til at fisken overlever vinteren er det fisk. Til og med små tjern kan ha fin fisk. Så det vil ta mange år før jeg har vært innom alle.

Stikkordet for de fleste er at det er langt å gå. Så da jeg tok sekken på ryggen nede i Rostadalen var jeg klar for 2 mil på beina før jeg var fremme på teltplassen.

Fisk på første kast

Opp Rostadalen fulgte jeg den godt brukte T-stien til Rostahytta. Med svak stigning og lett terreng gikk kilometerne raskt unna, helt til jeg skulle over Iselva. Hengebroer har aldri vært min favoritt, og når de i tillegg går over en skummende elv stiger pulsen fort. Med smygende steg pustet jeg dypt og forsøkte å krysse uten å se ned eller få bevegelse i broa. Et skritt, puste dypt, gjenta.

En evighet senere var jeg på trygg grunn, og kunne snart sette sammen fiskestanga ved Moskanjavri. En spesial i kobber og rødt ble kastet ut ved utoset, og etter et par sekunder var det fast fisk. Snart fikk en liten ørret svømme videre, mens jeg fortsatte til Måskohytta for en kaffepause.

Det gjorde godt å komme inn på den åpne statskoghytta og få en pause fra myggen. Mens jeg kokte opp en kopp kaffe la jeg merke til at siste besøkende hadde tenkt på neste gjest. I ovnen lå ved og tennmateriale klart, så det var bare å sette fyrstikken bort til papiret. Slikt er alltid like hyggelig. Og siden jeg bare skulle ah en kaffekopp, så lå det fortsatt klart til oppfyring da jeg gikk videre.

Grenseløs teltplass

Etter et par kaffekopper fortsatte jeg østover mot grensa til Sverige. Underveis passerte jeg en liten myrpytt, og så fisk som vaket. Med fiskestanga klar i hånda lot jeg sluken lande omtrent der det vaket. Det tok ikke mange sekunder før en ørret på 2-300 gram lot seg friste. Selv i en liten grunn dam på knapt 50 meter var det flere fisk. Moro.

Etter to mil på beina kom jeg til slutt frem til området jeg hadde sett meg ut på kartet. Det var en samling med tre små vann som rant mot Sverige for omsider å ende opp i Østersjøen, og 3-4 små vann som rant mot Moskanjavri for så å fortsette videre ned Målselva og ende opp i havet utenfor Troms. Teltet ble satt opp mellom 3 av vannene, og plassert slik at jeg omtrent lå med beina i Sverige og hodet i Norge.

Ved teltplassen lå det også 6 tørre vedkubber i en liten bålplass. Med 2 mil i beina fyrte jeg opp et lite bål med 3 av kubbene, tok av skoa og la meg ned i lyngen for en liten pause.

Ørret og røye

Morgenen etter gikk jeg fra det ene vannet til det neste for å se om fisken var bitevillig. I de første var eneste livstegnet mye yngel som nysgjerrig fulgte etter sluken til land. Det virket imidlertid ikke som om yngelen var nervøs for å svømme ute i vannet, så muligens var det ikke noen store beist der å passe seg for.

Først i det tredje vannet jeg var innom var det fisk på kroken. Et par små røyer på steikfiskstørrelse endte på land. I det neste vannet var det ørreten som var bitevillig, og en på 3-400 gram endte også opp som steikfisk til lunsj.

Etter 3 timer var jeg tilbake ved teltet for en lunsjpause. Mens jeg strekte meg i lyngen vurderte planla jeg turen videre. Skulle jeg prøve kvelden ved vannene og se om det var større fisk der, eller skulle jeg følge grensa sørover mot Store Rostavannet? En kveldstur i Rostaelva fristet mest, så jeg pakket sammen teltet.

Folksomt ved Rostaelva

På vei sørover svinget jeg innom Nikholasjavri/Nilsvatnet og flere andre småvann for noen resultatløse kast. Etterhvert som jeg nærmet meg Store Rostavatnet traff jeg på flere og flere folk på tur. Mange av de var finner, og det var tydelig at mange hadde blitt fløyet inn fra Sverige og satt av på svensk side av Grensa for så å gå over til Norge og Rostaelva.

Dessverre bar terrenget også preg av mange store teltplasser, og smårester av søppel. Et sted jeg tenkte å sette opp teltet gikk jeg meg på ”gjenglemte” teltstenger og en håv uten nett. Av merkene i bålplassen så det ut som om teltet og håvnettet hadde endt på bålet og alt som var igjen var metall.

Ikke alle plasser var like ille, så jeg fant en fin plass å sette opp teltet, før jeg gikk en tur ned i elva for en liten kveldstur.

Håpet om fisk i elva var ikke stort med tanke på mengden av fiskere som hadde prøvd før meg. Likevel gikk det ikke mange kast før jeg hadde fått 2 ørreter på 3-400 gram. Etterhvert som jeg fulgte elva oppover slo jeg av en prat med noen hyggelige nordmenn, som kunne fortelle at det ikke hadde vært det helt store fisket, men at de hadde fått et par fine de dagene de hadde vært der inne.

Da jeg senere la meg i teltet for natten tenkte jeg at Store Rostavatnet og Rostaelva ikke var et sted jeg ville anbefale. I vertfall ikke i juli og starten av august. Resultatet av mye trafikk i et begrenset område er som regel at fisket blir treigere, og slitasjen tydeligere. Det er rett og slett så mange andre områder å ta av med bedre fiske og mindre folk.