I helga ble vinterforhold avløst av mildvær og vind i nord. Med varm vind reiste snøen fort, slik at det for gikk fra vinterforhold til flekker av snø. Perfekte forhold for flekkjakt, om bare skyene ikke trakk for langt ned i fjellet.

PÅ vei inn i Dividalen på fredagen viste termometeret 13 grader. Det var neste mulig å se hvordan de laveste snøflekkene smeltet bort. Oppe i høyden blåste det friskt og skyene føyk over toppene. Det var en dag for å velge en lav topp og se om det var mulig å finne noen steder i le der rypa kanskje hadde samlet seg.

Jeg hadde kanskje gått en time da jeg kom over de første sporene etter rype. I et lite søkk hadde de spasert over våt snø og avslørte hvor de var. Jeg fulgte etter sporene.

Å spore opp den lille rypeflokken skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. I vinden ville de ikke ta til vingene, og sporet svinget hit og dit. Flere ganger krysset jeg mitt eget spor, bare for å se at rypene hadde tråkket over sporet mitt. Flokken rett og slett lurte meg til å gå i sirkler og var ikke til å få øye på.

Men et sted i området måtte de være. Så til slutt ga jeg opp å snike meg på skuddhold, og satset heller på fart. Raskt krysset jeg frem og tilbake, og greide omsider å få de på vingene. Med et skudd endte den ene rypa på bakken. Det fikk holde, så jeg avsluttet jakta for dagen.

Vind og dårlig sikt

Etter en rolig dag på lørdag pakket jeg sekken på nytt søndagen. Fortsatt blåste det friskt i høyden, og skyene truet med å trekke ned i fjellet. Tur skulle det uansett bli.

Etter tre dager med mildvær og vind var det bare snøflekkene i høyden som fortsatt holdt ut. Dermed måtte jeg opp i høyden om det skulle være mulighet for å finne fjellrypa.

Et par timer etter at jeg startet var jeg langt inne i skyene. Sikten var redusert, men ikke så dårlig at det ikke var mulig å gå på jakt.

I en leside traff jeg på første kullet med rype. Noen hvite ryper prøvde å snike seg lydløst unna, og gikk dermed rett over en barflekk. Det var bare å løfte hagla rolig. Fuglene gikk slik at to av de stilte seg perfekt til for en dobbel. Det var bare å sikte godt og la skuddet gå. Et skudd, og så kom to ryper rullende ned skråningen til der jeg stod.

Ikke alle kullene var like lett å komme på skuddhold av. Den neste flokken holdt nervene i kontroll. De satt skult bak noen steiner da jeg passerte på 5 meter. 20 meter etter at jeg hadde passert tok de til vingene og var borte.

Neste kullet tok av rett før jeg kom over en liten rygg, slik at de rakk å komme ut av skuddhold før jeg kom over kanten. Muligens mumlet jeg høyt og tydelig noen velvalgte ord, for rett som jeg stod der kom et kull flygende bakfra, og tok en elegant bue rundt meg. Akkurat utenfor skuddhold.

Det var bare å gå videre, og snart fikk jeg igjen øye på et kull ryper som satt på en barflekk. Dermed hadde jeg fire ryper i sekken og tre tomme patroner i lomma.

En hare på slutten av dagen

Fornøyd med å ha sett mye rype, og fått fire i sekken tok jeg en liten pause like nedenfor toppen. Endelig brøt sola gjennom skyene, og sikten ble god på turen ned.

I steinrøysa under et lite stup så jeg en nesten hvit hare prøve å liste seg vekk. Den følte seg nok godt kamuflert der den lyste opp i terrenget. Det gikk ikke fort med haren, så jeg rakk å vurdere om det fristet med hareragu, skifte til grovere hagl, sikte, og vurdere en gang til om det skulle være hare på menyen til helga.

Haren ble med i sekken hjem.

Rypesnacks

Etter helga har jeg sikret ryper til en middag hjemme hos mor i vinter, og noen andre godsaker. Da er det lov å unne seg litt ekstra nå på høsten.

Så etter å ha hengt noen dager var det tid for å lage litt rypesnacks av den ene rypa. Speket rypebryst. Og om Cato blir med på en jakttur eller tre etter at leirskolesesongen er ferdig på fredagen skal jeg ta med litt snacks på turen.

Oppskriften på speket rypebryst finner du her.