Sent torsdag kveld kom jeg hjem fra en studietur i Italia. Dermed våknet jeg 17. mai med tomt kjøleskap. Uten noe til middag tok jeg like godt turen ned til fjorden for å feire nasjonaldagen med en sluk i rødt, hvitt og blått.

Med blå himmel på en behagelig varm dag var det mye vann i en flomstor elv og grumsete vann i fjorden. Under slike forhold bruker det fote å fungere bra med sluker eller fluer med innslag av hvitt. Så jeg hadde gode håp om å kunne sikre en sjøørret til middag med 17. mai sluken.

Fremme på godplassen vaket det mye fisk i fjorden. Varmen hadde tydeligvis overbevist fisken om at det var på tide å vise seg frem og fråtse i småfisk. Med høy puls lot jeg sluken lande rett utenfor et vak.

Et par runder med sveiva senere smalt det til. Fast fisk på første kastet er alltid moro. Ekstra moro er det når det er en resirkulert og selvmalt sluk. Motstanden var god, så den nye Sustain snella fikk endelig vise at den duger til sjøørret. Bremsen var silkemyk, og snart kunne fisken manøvreres inn i håven.

En sjøørret på 1,4 kilo, som hverken var mager eller feit. Akkurat godkjent som middagsfisk.

Noen kast senere var det igjen fisk. Denne gangen på 1,5 kilo. Siden jeg også i år fører statistikk over hvilke sluker som gir fangst byttet jeg. Først ulike varianter av møresilda uten resultat, før en fisk på 1 kilo lot seg lure av en 20g atomsild i svart/rødt.

I det fjæra var på sitt laveste roet vakene seg og jeg begynte på middagen. Det ble sjøørret med tacokrydder og rømme i en tortilla wrap. 17. mai var jo tross alt på en fredag.

Å konsentrere seg om måltidet var imidlertid ikke like lett. Mens jeg satt der begynte fisken å vake igjen, så jeg rakk ikke mer enn en kopp kaffe. Det måtte fiskes mer.

På nytt prøvde jeg ulike sluker. Atomsilda rød/svart i 12g ga en liten sjøørret på 0,3, ellers var det kun 17. mai sluken som fungerte. Den sørget for 3 fisker til. Den største på 1,7. Fisken var imidlertid fortsatt litt mager. Det var kun middagsfisken som var noenlunde feit nok til mat, resten ble satt ut.

Det skal nok en uke eller to til med fråtsing i sil/tobis før sjøørreten er brei over ryggen med hengemage. Men bare det å endelig treffe på fisken får skuldrene til å senke seg. Jeg hadde ikke helt glemt hvordan jeg fisker sjøørret likevel.