Etter at den gamle snella begynte å bli litt ugrei var det tid for å se etter en erstatning. Denne gangen falt valget på den nye Stradic snella. Så snart den dukket opp var det på med snøre og ut på et par prøveturer for å se om den svarte til forventningene.

Shimano Stradic Fl er en oppgradert versjon av Stradic FK. Av oppgraderinger er snella blitt mer vanntett, og fått en «long stroke spole» som skal gi bedre kastelengde. Da jeg skulle bytte ut en Stradic 2500 FK jeg har brukt til sjøørretfiske falt valget på en Sustain snelle. Det som gjorde utslaget til fordel for Sustain var en mer vanntett snelle med X-protect og karbonbrems. Siden jeg hadde bursdag i løpet av sommeren, og Stradic nå har fått X-protect, var ikke valget vanskelig. Det måtte bli en Stradic 1000 FL i bursdagsgave.

Som snøre valgte jeg Suffix 131 0,128 mm. For fiske på fjellet kunne jeg godt valgt snøre på 0,10 mm. Det ville gitt noen meter mer i kastelengde, på bekostning av litt slitestyrke. Denne gangen valgte jeg den ekstra slitestyrken til kraftigere snøre.

Makrell og snellebrems

Snelle med god beskyttelse mot vann, og multifilament gir en kombinasjon som bør kunne takle både fjell og fjord. Så siden det var regn og gråvær tok jeg turen til fjorden for å prøve snella. Der visste jeg at det ventet feit makrell, så muligheten for å la bremsen få prøvd seg litt var god. Dessuten skader det jo ikke å ha litt agnfisk til senere turer.

Mens jeg fisker bruker jeg å ha bremsen ganske stram. Da er det mulig å gjøre skikkelig tilslag. Så snart fisken er på kroken slakker jeg en halv omdreining. Deretter er det enkelt å justere bremsen i forhold til størrelsen på fisken og hvor samarbeidsvillig den er.

Snella kastet bra, og på første kast var det en liten sei på kroken. Mer rakk jeg ikke å tenke før det var fisk på kroken. Ikke stor nok til å teste bremsen, så jeg lot den var stram for raskt å dra den inn uten at den satte seg fast i tang.

Ikke lenge etter var den første makrellen på kroken. Så langt nord i landet er det bare den største makrellen som kommer, så den fikk raskt frem godlyden fra snellebremsa. Makrellen endte kjapt på land, og fikk snart følge av mer småsei og makrell.

Med litt makrell som agnfisk til senere turer reiste jeg hjem for å kikke på kart for neste dag.

En tur på Habafjellet

Lørdag var det tid for å stikke på fjellet. Turen gikk til Habafjellet mellom Rostadalen og Dividalen. Der det er noen småvann jeg er nysgjerrig på. I fjor ble det røye i det ene jeg visste det var fisk, men ikke antydning til fisk i noen av de andre. De er imidlertid dype nok til at det burde kunne være fisk der. Så tanken var å finne ut om det er fisk i de små dammene.

På en klam og varm dag rant svetten godt i bakkene opp fra dalen. Første stopp ble ved Knuttjønna på 249 moh. Der er småørreten som regel bitevillig. Det var den også i helga, så på noen kast endte 3 stk på kroken.

Videre gikk turen opp på fjellet og til 650 vannet. Der er det røye, og siden det lå et telt ved vannet gikk jeg videre mot 688 vannet. Der brukte jeg noen timer i fjor, uten å se antydning til fisk.

Det var vindstille akkurat da jeg kom frem til vannet, så jeg satte meg på en liten høyde for å se om det var antydning til vak. Det virket helt livløst, og jeg begynte å miste troen på at det kunne være fisk i vannet. «Et par kast, og så går jeg tilbake til det andre», tenkte jeg.

På første kastet sveivet jeg rolig inn, og sluken nærmet seg land. Plutselig ble jeg rått og brutalt revet ut av egne tanker. Et kontant rykk i snøret holdt på å rive stanga ut av hendene på meg. Å bite over kroken greide fisken ikke, men jeg så at den viste breisida til meg og forvant ned på dypet. Røye.

Så i stedet for å gå tilbake til det første vannet ble det flere turer rundt vannet for å prøve å lure røya. Alt i slukboksen ble prøvd. Alle triks i boka ble prøvd. 3 ganger hadde jeg napp og to ganger så jeg fisken følge etter helt inn til land. Men ingen ville bite på kroken.

Omsider kikket jeg på klokka, og så at det var bare å få fart på beina om jeg skulle rekke ned før det ble mørkt.

Konklusjon etter førte turene med Stradic 1000 FL

Snella levde opp til forventningene på de første turene. Etter å ha brukt Stradic 2500 FK noen år forventet jeg heller ikke noe annet. Det jeg merket forskjell på snellene var at bremsen om mulig er jevnere, og har en mer glidende overgang fra låst spole til utras. Dette merkes spesielt med stram brems. De andre oppdateringene er ikke så lett å merke.

Om systemet med Long Stroke spole utgjør noe på kastelengden er vanskelig å si. Da måtte jeg ha en ny snelle av begge modellene med samme snøre for å teste samtidig. Det har jeg ikke. Snøret blir imidlertid lagt på meget jevnt og med mange omdreininger før det krysses. Så at det kanskje utgjør noen meter ser jeg ikke bort fra. Kastelengden med gamle Stradic var imidlertid mer en god nok, så det vil nok ikke utgjøre noen forskjell i antall fisk på land.

At snella er mer vanntett er også en fordel om den skal brukes både i saltvann og ferskvann. Om den kun brukes i ferskvann vil det ikke ha så mye å si på levetiden.