Dagen begynner å bli kortere, nysnøen ligger på fjelltoppene og skogen er full av farger. Det er høst og tid for småviltjakt.
Sesongens første jakttur er alltid spennende. Fiskestanga byttes ut med den gamle velbrukte Star Baikal hagla og skoene styres opp mot fjelltoppene. Vil det være fugl å finne i år?
Den unike jaktopplevelsen
Rypejakta handler om så mye mer enn bare å skyte fugl. Selvsagt håper jeg å finne fugl, og få en eller to med i sekken hjem. Men det er ikke snakk om matauk. Jeg sier meg fornøyd med en liten rypemiddag på høsten, og å kunne invitere familie på festmiddag en gang i løpet av vinteren.
Resten av jakta handler om den unike naturopplevelsen den gir. For på jakt oppleves naturen på en ny måte. Sansene skjerpes, og du følger med på alt i fjellet. Terrenget leses for å prøve å se for deg hvor det er mest sannsynlig av rypa sitter. Blikket vandrer for å få med den minste bevegelse, og stopper for selv små ting som skiller seg ut. Er det rypa som strekker hals, eller bare en stein som står opp?
Det blir lite tid til å studere skotuppene og forsvinne i egne tanker.
Det er sjeldent rypa sitter på stien, så nye deler av terrenget oppsøkes. Gjerne bratte sider, der det gjelder å følge med på hvor beina plasseres, samtidig som du må være klar når rypa tar til vingene. Konsentrasjonen er hele tiden på topp.
Var det en rype som rapet der nede i skråningen?
Første fjell
Første tur starte med å følge stien opp langs Kvernbekken inne i Dividalen. Planen var å gå på et par fjelltopper mellom Kvernbekken og Skakterelva. Det betydde en bratt tur opp fra dalen og til tregrensa. Akkurat hvor bratt hadde jeg glemt da jeg startet på turen. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg husket det, og måtte minne meg på den gamle sannheten «Ett skritt om gangen, jevnt tempo og så er jeg plutselig over tregrensa».
Mens jeg gikk der med melkesyre i lår og legger lettet plutselig to store fugler fra en furu like ved stien. Et par skritt nærmere, så lettet også den tredje fuglen og seilte ut i lufta. De var litt skjult bak trærne, og siden det ikke er lov å skyte brunfugl takket jeg for synet. Hadde det derimot vært svartfugl – tiur eller orrhane – hadde nok sekken kunnet blitt litt tyngre opp siste del av stigningen.
Over tregrensa er det alltid lettere å gå, og kursen ble satt mot dagens første fjelltopp. Drøyt 800 meter stigning opp fra dalen. Underveis så jeg mye rypeskitt og hørte en stegg som rapet et stykke borte i fjellsiden. Men noe fugl tok jeg ikke opp der jeg krysset frem og tilbake over toppen.
Rype på vingene
Etter en liten kaffepause gikk jeg ned på andre siden av fjellet og over mot neste fjell. Der er det litt høyere og mer sannsynlig å finne fjellrype så tidlig i jakta. Mellom fjellene fikk jeg også kjenne de første snøfnuggene lande på skalljakka. Ikke nok til at det la seg på bakken, men nok til å begynne å glede meg til vinteren.
Like etter at jeg startet på neste stigning gikk jeg opp to liryper. De satt overaskende høyt for å være lirype. Siden det bare var to fugler gikk jeg ikke etter, men lot de fly sin vei og gikk videre opp i høyden.
Heller ikke på denne toppen fant jeg fjellrype. Enten var den på høyere topper, eller så trykket den så godt at jegeren gikk rett forbi. Det hadde også spor etter andre jegere som hadde vært der tidligere på dagen, så kanskje var det derfor jeg ikke så fugl.
Etterhvert gikk jeg over til den første toppen for å se om det var flere liryper som satt høyt.
Snikjakt
I det jeg kom til foten av det første fjellet gikk jeg rett på en stegg som satt alene. Den fløy opp på god avstand. Det samme gjentok seg med en flokk på 5 ryper litt etterpå. De fløy opp på 50 meter, men jeg så hvor de gikk inn for landing. Tid for snikjakt.
Å vite hvor rypene sitter, og så forsøke å snike seg inn på skuddhold er min favoritt når det gjelder rypejakt. Da kan jeg komme meg på skuddhold, slik at jeg kan skyte rypa mens den sitter på bakken. Risikoen for skadeskyting er minimal. Terrenget må brukes, og bevegelsene må være rolige for ikke å skremme opp fuglene. Konsentrasjonen er på topp.
På vei til der rypene gikk ned tar jeg opp enda en enslig stegg, uten å løfte hagla. Nå gjelder det å komme på skuddhold av flokken på 5. 100 meter fra fuglene ser jeg de sitte i en bratt side med små løse steiner. Ikke er det skjul heller, så sakte og forsiktig lister jeg meg nærmere. Så sakte at de ikke skjønner hva som skjedde før jeg er på skuddhold.
På 20 meter løfter jeg hagla, velger rypa lengst til venstre og sikter godt. I det skuddet går tar 4 ryper til vingene og en blir med i sekken.
Etter 8 timer på beina og 2,5 mil i vakker høstnatur er jeg fornøyd. En tur med mange naturopplevelser. Å ha med en rype i sekken er ren bonus. Jeg kunne skutt flere, men en fikk holde. Det blir flere jaktturer i høst, så det skal nok bli middag i år også.
Legg igjen en kommentar