Etter en kikk på kartet over fjellene vest for Skibotndalen ble jeg nysgjerrig på området ved Sallorassajavrrit. En samling vann jeg aldri har hørt noen nevne. Ikke var det mulig å finne noe på nett heller. Bare et bilde som viste et av vannene, og det som så ut som en vakring. Dette måtte utforskes.

Det var med andre ord ikke mye jeg visste om hva som ventet meg oppe i fjellet. Det var like godt jeg ikke visste hva som ventet. For da jeg etter to timer i bratt stigning kom opp til det nederste vannet var det noe som best kan beskrives som flat steinur som møtte meg. Grov stein, med noen få flate grønne flekker her og der.

En av de flate flekkene var ved innoset til det nederste vannet. Perfekt som teltplass, for et lite telt.

Bortsett fra grove steiner over alt var det et flott område. En rekke med passe store vann som lå på rekke, med små elver/bekker mellom vannene. Steinura var også stabil, slik at så lenge det ikke regnet var det helt greit å balansere seg frem. Bare slitsomt. På en regnværsdag ville det nok vært betraktelig mer krevende terreng.

Fisketomme vann

Å finne fisk i den evige nordavinden var imidlertid ikke helt enkelt. Etter en lang runde langs land hadde jeg ikke sett så mye som et enslig vak på noen av vannene.

Med såre bein fyrte jeg opp primusen for å koke kaffe da jeg var tilbake i leiren. Sittende med kaffekoppen begynte jeg å tvile på om det var fisk i området. Kanskje var det en bomtur. At ringene på bildet jeg så på nett var en stein som var kastet i vannet. Klassisk bildejuks.

Jeg vurderte å pakke sammen, og heller gå ned fra fjellet og inn til et flott vann på østsiden av dalen. Der var det i det minste røye, selv om den ofte kan være vanskelig å lure om sommeren.

Så ble en gnist av håp tent. Fra teltåpningen hadde jeg utsikt mot en liten kulp i bekken ned til det nederste vannet. En liten kulp som kanskje var 10 meter lang og 3-4 meter bred. Der, nederst i kulpen var det noe som lignet på et vak.

Snikfiske etter umulig ørret

Raskt grep jeg fiskestanga og gikk bort til kulpen. Selvsagt uten resultat. Så jeg gikk dit jeg hadde sett vaket og kikket ned i kulpen. Der så jeg den. En kilosfisk som skremt føyk frem og tilbake i kulpen et par ganger før den forsvant under en stein. Jeg rakk akkurat å registrere at det var ørret og ikke røye som var i området.

Var det fisk i bekken måtte det være fisk i vannet også.

Resten av kvelden og neste dag gikk med til å overliste den umulige ørreten. Ulike taktikker ble prøvd. Små sluker. Store sluker. Ulik hastighet og ulik plassering på land. Siden kulpen lå like ved teltet og fisken var sky fisket jeg i 5 minutter, og lot fisken få roe seg en time før jeg prøvde på nytt.

Fisken skulle lures før jeg gikk ned fra fjellet!

Mellom 5 minuttersøktene ved kulpen var det kaffepause i teltet eller noen kast nede i vannet. På en av turene nede i vannet fikk jeg en passe stor steikfisk, ellers var det rolig der også.

Kvelden gikk og neste dag fortsatte med samme taktikk. Litt utpå dagen ålte jeg meg i posisjon bak en stein, og vippet en 7 grams sluk ut i kulpen. Noen små vrikk på sluken, så fikk den synke, før jeg lirket på stangtuppen og sveivet sakte inn. Det gjorde utslaget.

Ørreten hugg tak i sluken med voldsom kraft, og gikk rett i lufta. Kulpen var imidlertid ikke stor, så utrasene ble korte. I stedet handlet kampen om å styre fisken unna steiner som kunne kappe snøret. Først etter et par minutter begynte jeg å få kontroll, og kunne føre fisken inn til land.

Forsiktig dyppet jeg hendene i vannet, og fjernet sluken fra kjeften på ørreten. Den hadde gjort seg fortjent til å fortsette livet i den lille kulpen. I stedet stekte jeg ørreten jeg fikk nede i vannet og var fornøyd med opplevelsen.