Etter en uke med snø og vinter kom det endelig en dag med sol. Hadde det ikke vært for iskald nordavind kunne en tro det nærmet seg vår. For mye vind til at det fristet å prøve etter sjøørreten, så jeg vurderte en isfisketur. Da kom jeg på at Barduelva var åpen.

Etter å ha bodd noen få kilometer fra Barduelva i nesten 7 år, er det kanskje rart jeg aldri har vært der. Jeg har jo hørt historier om stor ørret, og den går opp før det er åpent på fjellet. Men jeg som regel har det vært full fart på sjøørreten på denne tiden, og elva er både brei og lang. Nesten som ett mange mil langt vann. Så hvor skal en stille seg med fiskestanga?

Så jeg hadde aldri vært i Barduelva før, før i dag. Siden det ikke fristet å prøve etter sjøørreten i vinden kjøpte jeg fiskekort. Ikke lenge etter kjørte jeg sakte langs solsida på elva for å finne en plass uten snø.

Nybegynnerflaks?

Etterhvert fant jeg et sted ved elva som var bart slik at det var mulig å stille seg opp. I en bratt skråning var snøen tint, men ellers lå det godt med råtten snø der det var flatere. Å vandre langs elva var utelukket, så jeg fant en liten åpning der det var mulig å kaste ut sluken uten å hekte seg fast i buskene.

Som tidligere år plukket jeg en 12 grams spesial i kobber og rødt opp fra slukskrinet og kastet ut. Først et kort kast rett ut, og et i buskene. For å få kastet skrått nedstrøms måtte det litt kreativ kasteteknikk til. Det lignet på en blanding av vridd-underhånds-sidekast-med-utoverskru i avslutningen. På ett eller annet vis landet sluken der den skulle.

Etter noen få kast ble det litt for mye trær og busker, så jeg flyttet meg noen hundre meter lenger ned langs elva. Der var det litt åpnere og enklere å kaste ut. Først et kort kast rett ut, så et litt lengre kast skrått nedstrøms.

Noen meter fra land hugg det forsiktig i sluken og jeg fikk satt tilslaget. Noe tungt hang på kroken, uten at jeg helt skjøte at det var fisk med en gang. Men det var fisk. På første tur til elva, etter bare noen minutter med fiske, hadde jeg noe stort på kroken.

Sa jeg noe stort?

At det måtte være fin fisk skjønte jeg fort. Den var tung motstand, selv om den fulgte villig med mot land. Først et par meter fra land ombestemte den seg, og jeg fikk se breisida av en ørret. Grov over ryggen og rund i buken. En praktørret, som nå hadde bestemt seg for at den ikke skulle til land.

Endelig fikk jeg kjenne hvordan nystanga fungerer til skikkelig fisk. Stanga er 7,8 fot lang, kaster bra, og perfekt for turer der det er litt skog langs land. Men testen for en ørretstang er jo hvordan den er til å kjøre kilosfisk. Denne var langt over kiloen, og satte både snellebrems og fiskestang i arbeid.

Ørreten vekslet mellom tunge utras, og å legge seg på strømmen. Flere ganger nærmet den seg land før den viste at det fortsatt var den som bestemte og dro avsted. Godlyden av stram snellebrems sang, mens fisken sakte men sikkert ble klar for landing.

Bestemt førte jeg den inn på grunt vann, og fikk jerngrep over ryggen på den.

Med ørreten i ene hånda fant jeg frem fiskevekten. 2,22 kilo. Årets første ørret, og ny pers på en gang. Det lover godt for resten av sesongen.

Fang og spis

Det holdt med en så stor ørret på en dag. Jeg avsluttet fisket og satte meg i stedet med ryggen mot en bjørk for å nyte et snev av solvarme i ansiktet. Bare sitte og kjenne på følelsen av å være i gang med fiskesesongen.

Et viktig element ved fisketuren for meg er å ta vare på fangsten. Fang og spis. Så vel hjemme ble det lørdagsmiddag som det passer seg etter en tur med fiskestanga. Ørrettaco til magen var stinn og fiskeren småtrøtt.