Noen dager med sol og vind var det som skulle til for at isen skulle gi slipp nede i Dividalen. Lørdagsturen kunne ikke gå andre steder enn til de første isfrie vannene.

Sist helg lå det is på alle vatna i Dividalen. Da var det bare åpne råker i utos og innos. På råvatnet var det mørk stolpeis, som bare ventet på et vindpust før den forsvant, på de andre vatna var is mer grå hvit. Men de er alltid like imponerende hvordan sol og vind kan samarbeide for å fjerne is. Sola varmer opp luftboblene i isen så den blir porøs, og så tar vinden tak og isen går i oppløsning. Det kan skje over natta.

Med sol og vind i løpet av uka var jeg ikke i tvil om at det ville være mulig å finne åpne vann. Spørsmålet var bare hvor høyt det var blitt isfritt, da sekken ble pakket for en lang dag på tur i Dividalen.

På tur for å se på isforholdene

Turen gikk først inn mot Dødesvatnet. På turen passerte jeg Råvatnet som lå åpent, det samme gjorde Ryplarstjønna. Da visste jeg at Veslevatnet og tjønna i skogen der ville være åpne.

Brennskogtjønna og småvatna i Dødeskogen kan gjerne være litt seigere, så jeg tok en tur for å se. Smilet ble enda breiere da jeg så at Brennskogtjønna var isfritt. Først oppe på 400 moh, ved parkeringen til småvatna var det litt is på tjønnet ved veien. Da er det normalt is inne ved småvatna, og med snøsmelting i fjellet er elva som må krysses stri. Så turen dit ble droppet.

I stedet tok jeg en tur ned til Veslevatnet.

Skogtjønna ved Veslevatnet

Ved veslevatnet blåste det friskt, og var lite trivelig å stoppe for å fiske. Så i stedet gikk turen til de små tjønna i skogen.

I skogen ligger det fire små tjønne det er fisk i. De største er Råttjønna på nedsiden av veien og Vesltjønne i bakkant av Veslevatnet. I tillegg ligger det to inne i skogen, som er så små at du setter fast sluken på land på andre siden om du tar i for hardt.

Med en 7 grams sluk i enden av snøret snek jeg meg frem til kanten av det ene av de to små tjønna. Fisken står gjerne og gjemmer seg under kanten der myra henger ut i tjønnet. Det gjelder å ikke trampe for hardt, og to meter fra kanten kastet jeg ut. Sluken ble sveivet sakte inn en halv meter fra myrkanten.

Mer skulle det ikke til. Ut fra skjulestedet skjøt en liten ørret og gapte over sluken. Så gikk den rett i lufta, før den prøvde å gjemme seg under en trestamme nede på bunn. Litt lirking, og så endte den på land. 300 gram velfødd ørret.

Råttjønna

Det holder med en ørret fra et slikt lite myrtjønn, så jeg gikk til Råtjønna. Å fiske med sluk i Råtjønna er ikke helt enkelt. Langs land er det små «øyer» med gress, der det kan være fint med vadere og fluestang. Bare noe få steder er det åpent slik at det er mulig å få sluken ut i vannet. Å få den tilbake uten å sette seg fast i siv og planter er imidlertid ikke helt enkelt.

Når jeg kom ned til vannet var det to stykker som hadde fyrt opp bål og koste seg utenfor teltet. Jeg slo av en liten prat, før jeg gikk en runde.

Med små korte kast fisket jeg på de plassene der det var mulig å fiske, og noen plasser der det ikke var mulig å fiske med sluk. På noen kast satt jeg fast i greiner eller planter, og så kjente jeg et hardt slag i sluken. Nede i vannet skimtet jeg så vidt fisken som prøvde å terge meg. Noen kast senere var det fast fisk, og også her var det en 300 grams ørret som lot seg lure.

Denne ørreten ble satt tilbake.

Ørretmiddag

Med en fisk i sekken gikk turen tilbake til Veslevatnet for noen kast og en liten matbit. Middagen ble den første ørreten, og jeg var rimelig skrubbsulten etter mange timer på tur. Smaken var så som så, og skal jeg være ærlig, så kan den best beskrives som helt grei om du er skrubbsulten. Selv om dagen hadde vært lang, så var det ikke mer enn halve fisken som gikk ned på høykant, og selv om fisken ikke var mer enn 300 gram ble det rester.

Fisken i Veslevatnet derimot, den smaker fortreffelig. Der er det både ørret og røye som rød i kjøttet og gjør seg i steikepanna.