Med gode meldinger og mildvær i november fristet det med en packrafttur. Nysgjerrig på å prøve packraft ble Anders med, og vi møttes på Ørskogfjellet for noen timer med padling og turprat.

Som vanlig hadde værmeldingen bommet på vinden, så det rusket godt i tretoppene i kastene. Ikke akkurat forhold for å fiske fra båten, men å padle i le var ingen problem.

Det er alltid moro å padle små bekker og elver, så da vi kom til en lang kulp i elva blåste vi opp packraftene. Kulpen var perfekt for padling i brødrene dal stil, og gliset var bredt på sunnmøringen Anders. Alt vel så langt. Vi kom imidlertid ikke lenger enn rundt første sving før vi måtte teste ut bæring av oppblåst packraft på ryggen.

Så lenge sekken er festet bra er det en smal sak å ta sekken og packraften på ryggen. Vindfanget er imidlertid stort, så i friske kast går det litt i rykk og napp. Siden det var skog langs bekken, så benyttet vi oss like godt av medvind og gikk rett ned til vannet.

Rekordfisker og slikt

På vannet var det ingen sak å padle. Der var det litt medvind, litt stille og litt motvind. Fiskestanga var selvsagt med, så vi prøvde noen kast. Ikke det at vi hadde tro på fangst. Da var det mer interessant å sammenligne notater fra sommerens fiske.

Særlig nysgjerrig var jeg på storørreten Anders fikk i et område jeg ikke tidligere har vært på tur. Ikke før hadde jeg satt pers med en ørret på 2,2 kilo i Indre Troms, så slo Anders til med pers og en ørret som dro vekta ned til 2,3 kilo. 100 g tyngre enn den jeg fikk. Akkurat det var litt surt. Vi får se hvor lenge Sunnmøringen beholder ledelsen…

Turhistorien og storørreten kan du forresten lese om på bloggen til Anders. Og ørreten ørreten jeg fikk på 2,22 kg kan du lese om her på bloggen.

Etterhvert gled praten over i turplanlegging av overnattingstur, og klokka nærmet seg tid for å gå i land. Packraft var prøvd, turfolk luftet og vi var enige om en telttur i slutten av november. Akkurat slik det burde være en mild lørdag midt i november.