Etter timer med treig fisk er troen på storfangst lik null. Vi begynner å gi opp håpet, og skal til å krype inn i teltet. Men det skal ikke mer enn ett siste kast til for å snu resignasjon til en drømmetur.
Tidlig vår i Dovrefjell
Kalenderen viste 2. juli da vi tok sekken på ryggen i Skamsdalen. Normalt for tidlig for turer med fiskestang i Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark. Her ligger isen gjerne til midten av juli og senere. Men i år var det tidlig sommer, så vi drømte på å treffe bitevillig fisk rett etter at isen gikk i høyfjellet.
Planen til Anders og meg var å utforske et par av de mange spennende vannene Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark kan by på. Før turen hadde vi brukt noen uker på å studere satellittbilder, og diskutere hvor det var håp om å finne isfritt vann så tidlig.
Når isen begynte å åpne seg på et høytliggende vann Anders hadde passert et par år tidligere, og værmeldingen varslet hetebølge, bestemte vi oss. Vi satset på at isen løsnet mens vi pakket sekken, slik at det ville bli isfritt når vi satte opp teltene.
Den planen holdt akkurat. Hetebølgen, med temperaturer over 20 grader i høyfjellet fikk fart på snøsmeltingen. Så da vi omsider kom frem etter mange timer med svetting i motbakke var vannet nesten isfritt. Bare på den ene halvdelen lå det fremdeles is langs land. Perfekte forhold for å treffe isløsingsbettet.
Siden det var sent på kvelden nøyde vi oss med noen få resultatløse kast, før det var tid for å krype inn i teltet og drømme om fisket dagen etter.
Fiskedag
Godt uthvilt og full av optimisme våknet vi dagen etter. Anders hadde tross alt snakket varmt om vannet etter at han passerte noen år tidligere, og var ikke i tvil om at det var fin fisk ute i dypet. Så etter noen kopper med kaffe var vi klar for en lang dag med fiske.
Siden det blåste friskt, gikk vi runden til lesiden av vannet. Med unntak av noen få stankelbein som kjempet mot vinden var det ikke insekter. Ute i vannet var det heller ikke mye liv å snakke om. Tiden gikk, kast etter kast med stanga, uten at vi kjente napp.
Etter hvert fant jeg frem kamera for å ta et bilde av at Anders kastet ut sluken. På første kast fikk jeg ikke et skikkelig bilde av at stanga bøyde seg under kastet, så jeg ba Anders om å sveive inn og kaste på nytt. Akkurat da kastet en ørret seg over sluken. Raskt kom fisken på land, og turens første i vannet var berget.
Mer liv ble det ikke, så etter noen timer var vi tilbake ved teltet for lunsj og en god skvett kaffe.
Rundtur med fiskelykke
Etter lunsj pakket vi dagstursekken for en tur til to vann et par kilometer unna. To vann klint inntil hverandre, og bare skilt av en lang, smal odde og en meter høydeforskjell. Fra det øverste rant en liten bekk ned i det nederste vannet. Der vi manøvrerte oss gjennom steinura siktet vi på den lille bekken.
Anders hadde vært ved vannene sist han var i området, og lovet at det var fin fisk der. Litt liten i det øverste, og betraktelig større i det nederste. Vi startet der bekken rant inn i det nederste.
Mange timer, og utallige kast senere begynte jeg å miste håpet. Anders så en stor fisk tett ved land, men ingenting hadde vist den minste interesse for noe i slukboksen. Det måtte mer kaffe til skulle vi holde motivasjonen oppe.
Mens kaffevannet kokte opp, sneik jeg meg over til det øvre vannet for et par kast. En 7 grams sluk ble kastet helt over mot steinura på motsatt side. På andre kastet satt det en ørret på kroken. En sprek ørret på rett over 800 gram endte på land.
Så om fisken var mindre i det øverste vannet lovet det godt for det nederste, for det var tydeligvis ikke mangel på mat i noen av vannene så smellfeit som ørreten var.
Et siste kast i sommernatta
På kvelden var vi tilbake ved teltvannet. Omtrent da vi kom tilbake stilnet vinden litt, så vi kunne se etter vak. Vannet lå helt blankt, uten tegn til liv, før ett første forsiktig vak viste seg. Så ett til, og ett til. Snart vaket det spredt rundt om på vannet.
Noe vaket nær land, så vi var raske til å skifte til lett sluk og kaste i retning vakene. I et par timer forsøkte vi å knekke koden for å få fisken til å ta. Uansett hva vi gjorde, så var alt vi satt igjen med to forsiktige napp hver, og ingen fisk på land. Resignerte gikk vi tilbake til teltet for å ta kveld. Kanskje var fisken mer bitevillig på morgenen.
Men det er noe med det siste kastet. Jeg fant frem den kraftige stanga, og festet på en svart stingsild med grønne prikker. Rett nedenfor teltet kastet jeg så langt jeg greide midt ut i vannet, og lot sluken synke. Det tok en stund før sluken nådde bunn i det dype vannet. Nede på bunn sveivet jeg sakte og ujevnt inn.
Brått var det motstand i snøret. Resignasjonen etter en dag med treig fisk ble erstattet med et lite rop «Fisk!» til Anders, som raskt kom ned der jeg stod. Fisken ble kjørt bestemt og kontrollert inn på land. 800 gram, og med kulemage. Ørreten var stappmett, men hadde tydeligvis akkurat plass til en stingsild.
På ny ble sluken kastet ut på samme plass. Det samme gjentok seg. Denne gangen passerte ørreten akkurat kilosgrensa.
Drømmefiske
Nå fant Anders frem kraftigere utstyr og lot en sildesluk synke ned på bunn. Jeg byttet til en 18 grams rød/svart Jensensild for å komme enda litt lenger ut.
Brått var det fast fisk igjen, og Anders sa han skulle sveive opp slik at jeg kunne lande fisken der han stod. Fartsøkningen over hos Anders måtte ha trigget en ørret, for plutselig stod begge med fast fisk på kroken.
Etter hvert begynte det å bli et fint knippe med ørret på land. Store sildesluker langs bunn ble suksessoppskriften, og vi glemte helt at vi egentlig var på vei til å legge oss. Først når det lå 9 fisk på land, og en som allerede lå i snøfonna ga vi oss. Fisken skulle tross alt sløyes, og bæres ned fra fjellet også. Børa begynte å bli tung nok som det var.
Lyn og torden i horisonten
Neste morgen våknet vi til tordenskrall i det fjerne. Et sted rundt Hjerkinn i Øst gikk en tordenbyge, og vi følte oss ikke trygg på at den ville komme nærmere. Å være på fjellet når det er lyn og torden er ikke en ønskesituasjon, så vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Fornøyde etter en uforglemmelig fiskeopplevelse kvelden før, bestemte vi oss for å tråkke på og komme oss ned fra fjellet før tordenværet kom nærmere.
En kaffekopp senere var vi klare for å komme oss ned til bilen igjen.
Legg igjen en kommentar