Målselva ligger speilblank på en stille ettermiddag. Svak bekkesildring og et ensomt vak er alt som høres. Istindan stikker så vidt opp over skogen og gjør idyllen fullkommen.
Men hvor er bølgeskvulp, måkeskrik og sjølukten?
For en som er vokst opp på Nord-Vestlandet er skogen et fremmed miljø. På sensommeren står lufta stille. Fremmede lukter av klam skogbunn.
Det tar nok mange år før idyllen blir mer en et surogat for frisk sjøluft fra Hustavika.
Likevel. Jeg slapper av nede ved elva. Nyter stillheten før en ny uke.
Ser ut som du koser deg:)
Der er som at eg skulle skrevet det samme selv. Når vi kommer fra kysten har vi noen utfordringer nesten samme hvor i verden vi reiser. Likevel finnes det utrolig mange fine steder overalt hvor vi befinner oss, bare vi omstiller oss litt akkurat i nuet. Borte er nesten alltid bra, og heime blir selveste paradis når vi kommer tilbake. Slik er det bare.
Takk for hyggelig kommentar. Tror det er slik for alle som har vokst opp ved kysten.