I fjor konkluderte jeg med at laksefiske er kjedelig. Time etter time uten å kjenne et napp. Men så er det dette med fantasien, som livlig forestiller seg hvordan det kjennes når stor laks tar kroken. Så i år benyttet jeg den første ferieuka til å prøve meg etter laksen i Målselva.

På Haraldvollen renner Målselva rolig forbi leirskolen. Det tar omtrent 3 minutter å gå ned til elva fra leiligheten min. 2 minutter om jeg har tro på at fisken biter. Så taktikken var klar før sesongen startet: Rusle ned til elva og fiske en halvtime med ujevne mellomrom.

Allerede på andre turen var det motstand i snøret. Tung og rolig motstand. Langt fra slik jeg hadde forestilt meg at det ville være når en laks på 80 cm glefset i seg Møresilda. Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte hvorfor. En mager vinterstøing hadde latt seg lure til å bite på. Den ble raskt veid til 3,5 kilo i håven, før den ble satt forsiktig ut i en bakevje for å hvile seg litt før den svømte videre mot havet.

Det skulle vise seg at den seine våren hadde lurt laksen i år, for de neste dagene var det tre nye vinterstøinger som beit på kroken. Mager fisk på 80-90 cm, som veide halvparten av hva de hadde veid når de svømte opp elva et år tidligere.

Min første laks

Vinterstøing er laks det også, men den teller liksom ikke. Så etter fire støinger på land hadde jeg enda ikke fått min første laks. Det var ikke annet å gjøre enn å fortsette å fiske.

Det neste som skjedde var at Målselva ville vise frem litt variasjon. Opp fra elva kom en gjedde på 1,8 kilo, og så snart jeg la en tørrflue på vannet beit det på harr.

Etter mange turer var det endelig en av årets laks som lot seg lure av sluken. Så snart den var på land kunne jeg løfte opp en liten laks på 1,4 kilo. Sannsynligvis den minste som var tatt i elva så langt i år, men samtidig min første laks noen gang så jeg var strålende fornøyd.