Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Laksefiske er kjedelig. Ja, helt til det brått og helt uten forvarsel så absolutt ikke er kjedelig. Som, for eksempel, når en fem kilos laks fra Målselva plutselig bestemmer seg for å gape over kroken.

Første helga av sesongen i Målselva ble mer moro enn jeg hadde forventet. For å være ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger om fisk på land. Det er tross alt ikke så mye fisk på vei opp elva enda. Men man vet jo aldri.

Så mens jeg stod der nede ved elvekanten på første kvelden ble det plutselig motstand i snøret. Tung motstand. Ett eller annet sted dypt nede i av elva var det noe som la seg på strømmen og nektet å bli med til land.

Etter 5 minutter fikk jeg første glimt av fisken. En blank laks som snudde i overflaten før den bestemt gikk ned på dypet igjen. Først etter 10-15 minutter kunne jeg ta et fast grep om halerota og løfte fisken på land. 5 kilo og ny pers var et faktum.

Dagen etter ble det en lørdag med andre gjøremål, ispedd noen lufteturer ned til elva for noen kast. Resultatløse kast. På søndagen ble det igjen en liten tur ned til elva for en luftetur. En halvtime med stanga før det var tilbake til skrivebordet for å bli ferdig med turplanene for sommeren.

I enden av snøret hang en flwobbler, og plutselig ble snøret slakt. Så jeg var rast til å sveive inn slakken, og skjønte det var en laks som hadde tatt wobbleren, og bare fortsatt oppover elva. At jeg strammet snøret likte den tydeligvis ikke, for brått bråsnudde fisken og dro ut 10 meter med snøre.

Denne gangen var det imidlertid en roligere fisk. Først et par korte utras, før den la seg på strømmen uten å by på den helt store motstanden. Tydelig tegn på støing/gjeldfisk, så jeg strammet bremsen og hadde den på land etter kort tid.

Med et fast grep om halerota ble laksen på 4-5 kilo tailet, et raskt smil for kamera, og så fikk den friheten tilbake.

Alt i alt en god start på sesongen.